De vanskelige menneskerettighetene

Noen regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter har i de siste ukene hatt en bratt læringskurve når det gjelder menneskerettighetene. I Norge har vi sluttet oss helhjertet til både FN’s verdenserklæring for menneskerettigheter fra 1948 og til de viktige konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og om sivile og politiske rettigheter. Vi har også vært pådrivere for konvensjoner mot tortur, for barns rettigheter, mot rasediskriminering og mot kvinnediskriminering. Vi har aktivt støttet Europarådets europeiske menneskerettskommisjon og den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Selvsagt vet vi at det også forekommer brudd på menneskerettighetene her i landet. Men da stilles de ansvarlige til ansvar, og det er vanskelig å gjøre seg usynlig overfor en klar folkemening. Vi har derfor med rimelig rak rygg kunnet formane våre utsendinger til land som Kina, Russland, Aserbajdsjan og andre hvor vi vet at menneskerettighetene brytes, at de skal konfrontere disse lands ledere med det. Vi krever klar tale om at slike brudd er uakseptable.

Inntil vi plutselig møter oss selv i døra. Håndteringen av asylbarna mener mange er over grensen til det vi kan akseptere i lys av konvensjonen om barns rettigheter og sivile rettigheter generelt. Forslaget om forbud mot tigging og forbud mot å hjelpe tiggere viste en grotesk skyggeside av vårt velfødde samfunn og den egoistiske trangen til ikke å «skitne til» våre velpleide uterom i store og små byer. Men saken om Mulla Krekar har i all sin komikk og i alt sitt påfølgende alvor gitt noen og enhver en hjemmelekse. Noen trodde det var en egen lov om menneskerettigheter - og den ville de endre! Man var fortørnet over at «menneskerettighetene» hindret en lov-og-orden-regjering i å skåne samfunnet for uønskete elementer. Det er kanskje bra vi ikke vet om alle de febrilske forsøkene våre myndigheter har gjort for å kvitte seg med mullaen.

For menneskerettighetene er godtatte erklæringer og konvensjoner som er overordnet vår egen lovgivning. Heldigvis har Norge – ikke minst nå i den siste revisjonen av Grunnloven – inkludert disse fundamentale rettighetene i sin egen lovgivning. Det er det som er målet for alle FN-land. FN-pakten som ble inngått etter de brutale overgrep under 2. verdenskrig, synliggjorde menneskerettighetene og gjorde beskyttelse av dem til et mellomstatlig anliggende. Pakten forpliktet medlemslandene til å sikre menneskerettighetene og de grunnleggende frihetene for sine innbyggere.

Med dagens medier kommer vi tett på. Vi får overgrepene billedliggjort og direkte inn i stua. Faren er at vi venner oss til det, og sløves. Men organisasjoner som Amnesty International, Røde Kors, Flyktninghjelpen og andre bidrar aktivt og effektivt til å bringe fram informasjon. Og stadig flere bryr seg. Når ytringsfriheten utfordres som i angrepet på Charlie Hebdo i Paris i januar, eller som angrepet på møtet om ytringsfrihet og det jødiske fellesskapet i København i februar, ser vi hvor sterkt det virker å forenes i reaksjonene. Og det er viktigere enn noensinne for alle land å ta vare på sine minoriteter.

Debattene om ytringsfrihetens grenser i forhold til religioner og ideologier fortsetter – og bra er det. Her er det også behov for en verdensomspennende overbygning, noe FN-systemet arbeider med i dag i forbindelse med FNs nye mål etter 2015. Dagens medier viser også til fulle engasjementet for asylbarna og for dilemmaet Mulla Krekar har utløst.

En bekjennelse og en hyllest

«Dråpene rev seg løs fra bølgeskavlene og pilte ut i rommet. Et øyeblikk bar vinden dem på ryggen, et øyeblikk kledte sola på dem. Et øyeblikk glemte de havet, hjemlandet de forlot. Så vendte de tilbake med nesten uhørlige plask – av fryd eller frykt. Dråper på havet. Fugler under himmelen. Mennesker på jorda.»

Kolbein Falkeid får ha meg tilgitt at jeg ikke har satt opp dette diktet på poetisk vis med korte linjer og mye luft og tid til tanken. Men i prosatekst er diktet like innholdsrikt og meningsfylt. Ikke minst som tanker ved et årsskifte. Mitt nyttårsønske for jorda vår er at fryden vinner og frykten taper. At alle verdensledere forstår at man i lengden ikke kan holde seg selv oppe ved å holde andre nede.

Gjennom 20 år som fylkesmann i Rogaland har jeg møtt mange spennende og forventningsfulle mennesker og forsamlinger. Jeg har holdt hundrevis av taler og har lagt vekt på å forstå folket og kulturen, og å bringe den forståelsen både i og utenfor fylket. Jeg har nå en viktig bekjennelse å komme med: jeg har alltid hatt med meg minst en av Rogalands diktere eller åndshøvdinger i bagasjen. Takket være treffende formuleringer, vurderinger, tankemosaikk og livserfaring skjønnsomt anrettet skriftlig, har jeg hatt den beste forankringen – og en helt spesiell inspirasjon!

Noen av diktene og strofene kan gjenfinnes i NOU’er og andre prosaiske dokumenter. Dikt er lest i regjeringslunsjer, i departementenes fredagsmøter, på universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter, til studenter og professorer, for næringsliv og arbeidsliv, for fylkesmenn og politikere.

Jeg tror ingen har hatt vondt av det. Av og til smitter det, og uansett blir det tatt godt imot. Mange spør om å få diktet etterpå.

Som rogalandstaler har jeg spesiell glede av skattkistene til fire diktere. Åndshøvdingen Arne Garborg er overraskende tidløs. Han har skrevet noe som passer for enhver anledning: fra psykiatrikonferanser til likestilling og kvinnesak. Overraskende aktuell er et stykke skrevet i 1882 – for 133 år siden (!), nemlig «Kvinnestudentar». Den er en hyllest til Cecilie Thoresen som var den første kvinnelige studenten ved Universitetet i Oslo, og inneholder særs gode formuleringer om kunnskap. Dikterdronninga Åse-Marie Nesse fra Klepp har mer enn noen annen nydelige formuleringer om kvinneperspektiv, om liv og død, om frihet og landskap i natur og menneskesinn. Gunnar Roalkvam behersker kunsten å formulere hverdagen i korthet – gjerne med et smil, en ettertanke eller et med barns sinn. Her er det mye god samfunnsanalyse!

Men den jeg vil hylle i dag er dikterkjempen Kolbein Falkeid. Nylig passert 80 år i fin stil, og med et tankevekkende fødselsdagsintervju i Klassekampen på dagen sin den 19. desember. Her er han opptatt av at barn beholder evnen til undring. Falkeid har selv skrevet fine dikt om denne undringen. Jeg har ofte brukt diktet «Virkelighet» med blant annet følgende formuleringer:

«…Samtidig vet jeg at ei fyrstikke er noe annet og mer enn ei fyrstikke, fordi avstanden mellom atomene i treflisa er relativt større enn de endeløse rommet mellom stjernene.

Derfor disse spørsmåla: Hva er lite? Hva er stort? Hva er virkelighet? Fins det virkeligheter bak virkeligheten?»

Evnen til undring, evnen til å se både det store og det lille i samfunnet, trangen til å svare på spørsmål som enda ikke er stilt: alt dette finnes i Kolbein Falkeids 22 diktsamlinger. Han har diktet og formulert seg gjennom egen sorg, han deler sin uro med oss, og han har gjennom sine tekster til noen av Vamps beste sanger formidlet meningsfylte, glade og vare tekster til den store verden. I fødselsdagsintervjuet er han opptatt av at det finnes mer ved mennesket enn å være opptatt av økonomisk vekst og handel.  Innsikt og ydmykhet gir næring for sjelelig vekst. Kloke ord i en tid preget av kjøpehysteri! Falkeid sier selv at han opplever en dyp ærbødighet for tilværelsen: vi som hyller ham opplever en dyp ærbødighet for denne vår aller flotteste dikter og nysgjerrigper!

Min hyllest til 80-åringen er også et håp jeg tolker hos ham om at dette året og årene som kommer må ha horisontene i seg slik at vi har noe å strekke oss etter og noe meningsfylt vi lever for. Grunnlovsjubileumsåret 2014 gir rom for slike ettertanker - for vi vil jo utvikle vårt demokrati....!

Slik formulerer han det i diktet «Horisontene»:

"Og horisontene roper på oss alle. Kom nå, sier de, kom nå.

Kom nå, sier horisontene i en rettferdig verden. Kom nå, sier horisontene i menneskene rundt deg. Kom nå, sier horisontene i sekundene.

De uoppnåelige horisontene. Verden døde uten dem."

Litt seint, men likevel et spennende år 2014 til alle, og takk og gratulerer til Kolbein Falkeid. Du har vist meg mitt Rogaland, og min vei mot horisontene!

(For ordens skyld: dette innlegget har jeg også publisert i Stavanger Aftenblad)

Det nytter! Om kvinnekamp og stemmerett

Da jeg drev valgkamp på 1980-tallet, var en av mine beste motstandere Fridtjof Frank Gundersen fra Fremskrittspartiet. Prinsipiell, konsekvent og med klar tale: mot at kvinner skulle delta i samfunnet på lik linje med menn.

Han satte ord på det i et av sine skrifter: «Kvinner og menn er i høyeste grad likeverdige… Det jeg er imot, er at kvinner skal tvinges ut fra hjemmet, som en følge av våre offentlige utgifter. For kvinner i arbeidslivet resulterer ofte i ineffektiv itet i produksjonen. Som igjen fører til høyere priser – som i sin tur tvinger kvinner ut i arbeidslivet… En ond sirkel, med andre ord.»

 Gundersen hadde også noen gullkorn om kvinnesak: «I mine guttedager var ord som kvinnfolkmas og kjerringtull i flittig bruk. I dag er de åpenbart strøket av ordlisten. Men det betyr selvsagt ikke slutten på maset. Forskjellen er bare at maset nu er blitt organisert og offentlig sanksjonert. Kvinnesaken er blitt et slags offisielt vassaue som stirrer på deg overalt…»

Jeg bidro nok til Gundersens opplevelse av å bli stirret på den gang på 1970- og 80-tallet - sammen med en rekke andre kvinner og menn som kjempet for likestilling og kvinnesak. Og både i tenking og praksis har vi heldigvis kommet lenger i dag. Men vi er ikke i mål med likestilling mellom kjønnene. Det er lett å glemme at seirene ikke er vunnet en gang for alle. Tilbakslagene kommer, men vi får et stadig bedre kunnskaps- og erfaringsgrunnlag til å nedkjempe dem og faktisk se at samfunnet har utviklet seg. At lover er vedtatt. At ordninger er etablert og respektert. At holdningene til likestilling aldri er likegyldige, men stadig mer positive.

Den 11. juni 2013 er det 100 år siden alle kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er et jubileum det er vel verdt å feire, og det gjøres da til gangs over hele landet – hele året. Vi feirer at demokratiet ble tilgjengelig for alle. Før 1913 måtte du enten være rik eller mann for å ha stemmerett.

Norge var et foregangsland når det gjaldt allmenn stemmerett. Bare Finland var før oss. Både kvinners rettigheter generelt og allmenn stemmerett spesielt var sterke elementer i en viktig internasjonal demokratiutvikling. Men det var en lang kamp både for Norge og for andre land. Mange av målene er enda ikke nådd, og kampen går videre.

Vi hedrer i år våre formødre og de sentrale foregangskvinnene for allmenn stemmerett. Den kampen begynte allerede på 1800-tallet, og kulminerte i Norge som nevnt i 1913 med enstemmig vedtak i Stortinget om allmenn stemmerett.  Camilla Collett banet vei for kvinnestemmer i den offentlige debatt. Camilla var født i 1813, og det kom sterke kvinner etter utover 1800-tallet. Noen av de viktigste forkjemperne for kvinners stemmerett og kvinners deltakelse i samfunnet vokste opp i tiårene fra 1850 og utover. Gina Krog ble født i 1847, Fredrikke Marie Qvam i 1843, Fernanda Nissen i 1862 og Rogalandsaktivisten Anna Gjøstein ble født i 1869. Alle disse har betydd mye for kvinnekamp og for stemmerett til alle. De skapte møteplasser og debattfora. De bevisstgjorde seg selv og andre med kunnskap om urettferdighet og urett. De skaffet seg utdanning og kunnskap: Kunnskap er makt!

En hovedaktør i forrige århundres kvinnesaksarbeid, Ragna Nielsen (1845-1924), skrev i 1904 et brev til framtidens kvinner anno 2000 og spurte retorisk om de ville ut av sløvhet og resignasjon og heller være med i historien:

«Norske kvinner som klever i år 2000, I vil kunne besvare det. Har norske kvinner i det 20. århundre benyttet alle de fordeler, all den adgang til utvikling, som foregående århundre ikke bød kvinnene, har de .. arbeidet fram en kvinnetype så fullkommen som verden aldri før så? Har de ikke det, har de dårlig benyttet sin Frihet.» (Gjengitt etter Oltedal og Skre, «Formødrenes stemmer», Pax forlag 2013.)

Jeg tror at kvinnene i generasjonene etter 1904 har vært ganske dyktige til å benytte sin frihet. Kvinnekampen og kampen for reell likestilling har gått videre, og kanskje antatt nye former. Men mye gjenstår, og derfor må presset opprettholdes. Det er et tilbakeslag for likestillingen at arbeidsmarkedet i Norge er så sterkt kjønnsdelt. Kvinner (og menn) velger svært tradisjonelt. Vi har behov for flere kvinnelige ingeniører og flere mannlige førskolelærere og lærere. Uten alle kampanjene hadde bildet sikkert vært enda skjevere. Det er også et godt stykke igjen til vi har likelønn her i landet

I dag handler kvinnekampens kunnskapsutfordring om å få flere kvinner i ledende posisjoner: både i politikk, akademia og næringsliv. Norge har også her kommet langt, ikke minst i politikken, men det er fremdeles for mange hindre underveis til jobbene som kvinnelig professor eller kvinnelig administrerende direktør. Virkemidlene er der – det gjelder å bearbeide negative holdninger og å tørre å gå foran!

Eksemplet Marie Curie er fascinerende: hun mottok to Nobelpriser: i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911. Men hun ble diskriminert av sin samtid både på grunn av sitt kjønn og på grunn av sine handlinger; dvs livsførsel. Følgende ord fra Marie Curie taler sitt tydelige språk: ”La verken mennesker eller hendelser ta motet fra deg!”

 

Kvinnekampen og likestillingskampen har gått videre både etter 1913 og senere. Vi er enda ikke i mål, for eksempel når det gjelder likelønn for menn og kvinner og når det gjelder holdninger til kjønn. Fremdeles er det sterke krefter som motarbeider likestilling og like rettigheter for alle. Og mange land kjemper i dag de kampene som våre formødre kjempet for hundre år siden.

Det er ikke uten grunn at sterkt religiøse bevegelser som Taliban forsøker å hindre at jenter tar utdanning. Eller at fattigdom, sykdom og nød fører til begrensninger av frihet og aktivitet – spesielt for jenter. Vi vet også at i kriger og konflikter blir kvinner brukt og misbrukt – nærmest som en del av den voldelige krigføringen. Det er derfor svært forståelig at engasjement for fred samler kvinner over hele verden. Kampen for et likestilt og verdig liv er først og fremst en kamp mot vold og undertrykking, men også en kamp for menneskeverd. For retten til å leve et anstendig liv i eget land.

I utviklingsland er det kvinner som går foran i kampen for mat, helse, bolig og utdanning. En kapitalistisk verdensøkonomi med stor tro på markedet gjør dette arbeidet tungt og vanskelig. Mange kriger og konflikter gjør det ikke bedre. På samme måte som miljøet utarmes av overgrep og menneskeskapte klimaendringer, utarmes verdens fattige befolkning av beinharde økonomiske realiteter hvor verdier som menneskeverd, rettferdighet og rettigheter ikke får plass.

I forbindelse med stemmerettsjubileet i Norge i 2013 vises en norsk film om indiske kvinners situasjon. ”Gulabi Gang” (den rosa gjengen) viser kvinners kamp for rettigheter og forandring i provinsen Uttar Pradesh. Filmen viser holdninger og handlinger som vi møter over hele verden, i alle slags samfunn. Holdninger og handlinger som vi kjenner igjen fra likestillingskampens begynnelse her i landet – og som det finnes rester av enda.

En klok amerikansk kvinne har engang sagt: ”Det de færreste tenker over er at en kan tjene minst like mye penger på å ødelegge en sivilisasjon som på å bygge den opp.” (Margareth Mitchell)

Når vi ser oss tilbake, ser vi at kvinnenes deltakelse i politikk og arbeidsliv har virket. Pionerkvinnene så nøden og fattigdommen på nært hold, og kjempet mot alkoholens ødeleggelser og for bedre lønn og vilkår i samfunns- og næringsliv – både for kvinner og menn. Som alt samfunnsengasjement handler kvinnekamp og kvinnesak om å synliggjøre. En rekke forhold som tidligere var skjult, er avdekket gjennom kvinners økte innsats i arbeidsliv og politikk. Vold og undertrykking som tidligere var skjult, er synliggjort gjennom kvinners engasjement. Et godt eksempel er arbeidet med krisesentrene. Men også omsorgsbehovene, barnehageplassene, skolefritidsordningene, trafikksikkerheten: er saker som i dag er naturlige og viktige for fellesskapet – som er et felles ansvar. Det gjelder bare å sørge for at det er nok ressurser, at nedskjæringer i offentlige budsjetter ikke rammer disse viktige fellesoppgavene. For det er fremdeles krefter som argumenterer med at mye av dette kan privatiseres og dermed usynliggjøres. Og vi vet at det da er kvinnene som må ta støyten.

 

Vi har mye å takke våre formødre for. I år hedres de med arrangementer av alle slag. Nytt lys kastes over historiene om kampen for stemmerett. Det er nødvendig å synliggjøre sammenhengene mellom engasjement og resultater. Og vi må lære av pionerkvinnene og bli inspirert av dem til å føre verdier som rettferdighet og solidaritet videre. Kvinnebevegelsens gode gamle tre-trinns oppskrift: bevisstgjøring, organisering og handling er fremdeles kraftfulle virkemidler. Bevisstgjøring handler om at man er klar over undertrykking og urettferdighet og at det synliggjøres slik at det skaper motivasjon. Organisering handler om fellesskap, om organisasjoner eller nettverk. Når vi står sammen, blir handlingene sterkere og mer kraftfulle, enten det gjelder endring av samfunnets strukturer eller endring av holdninger.

Den stemmeretten som likestillingspionerene kjempet fram for hundre år siden må brukes! I år er det valg: vi kan ikke forholde oss likegyldige til den viktige seieren som vårt demokrati fikk i 1913! Vi bør ta Ragna Nielsens utfordring til ”fremtidens kvinner anno 2000” på alvor. Selvsagt skal friheten benyttes!

Om å ta ansvar

For meg har det aldri vært tvil: å ta ansvar er ikke det samme som å gå av som leder. Noen later til å mene det: for dem er den eneste logiske tenkingen åpenbart at når noen tar på seg et ansvar for en uønsket hendelse, så er neste skritt automatisk å forlate sin post. Og alle spørsmål, alle resonnementer, alle debatter er bygget på denne feilaktige logikk.

Statsministeren har standhaftig og overbevisende trygt stått fram i debatten etter 22. juli-katastrofen og tatt på seg ansvaret. Det overordnete ansvaret som en toppleder skal ta. Han har pekt på forskjellen mellom skyld og ansvar. Han har redegjort for det ansvaret forvaltningen har: påpekt svakhetene, men også styrkene. Han har bedt om en rapport som gir den usminkete sannhet om hva som sviktet i de systemene og organisasjonene som samfunnet har for å hindre eller begrense terrorhandlinger. Rapporten var brutalt ærlig, men kunne ikke peke på én enkelt årsak. Det var mange elementer på flere nivåer som gjennom rapporten har lagt grunnlaget for nødvendige endringer; ja, rett og slett for hvordan lederansvaret skal følges opp.

Skylden er terroristens - ene og alene. Han har ikke tatt noe ansvar - snarere tvert imot. Han gikk til brutalt angrep på et samfunn og på mennesker i samfunnet med det mål å ødelegge mest mulig. Han ødela mange liv og mye annet. Men det samfunnet han hadde som mål å ødelegge, det samfunnet og det fellesskapet er faktisk styrket gjennom rettssaken og gjennom det politiske og forvaltningsmessige ansvaret som er tatt også i ettertid.

Skyld er gjenstand for straffeutmåling og diskusjoner om erstatning. Ansvar er noe helt annet. Det kan ikke måles i penger, og har ingenting med soning eller straffeutmåling å gjøre. Derfor er budsjettdiskusjonene meningsløse når det er moral, kultur og kommunikasjons-  og samhandlingsevne det er snakk om. Derfor blir det så umulig å være på statsministerjakt når det ikke har skjedd et konkret og avgjørende lov- eller regelbrudd.  På VG'sk vis reiser man galgen, kriminaliserer forvaltningens aktører og bruker alle krefter i jakten på ansvarlige (det vil her si skyldige) i et politisk lederskap som i prinsippet kunne utgått fra alle partier.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har et viktig ansvar i å definere utøvelse og utvikling av demokratiet på vårt høyeste politiske nivå. De har åpenbart vært frustrert over at ulike ledere på mellomnivå har gitt uklare og ulike svar når det gjelder ansvar. Det er selvsagt viktig - ikke minst i beredskapssammenheng - at alle er kjent med sitt eget og andres ansvar. Men her hadde det nok vært en fordel om komitéen hadde begynt på toppen. Ikke minst for å understreke det gode ansvarsprinsippet at Stortinget kjenner bare statsråden. Det er svært spesielt at Stortinget regisserer en seanse hvor statsrådenes eget embetsverk settes opp mot statsrådene selv. Jeg tror ikke det er til det gode hverken for demokratiet eller for konstitusjonen.

Når det gjelder det politiske ansvar, handler det om tillit. Opposisjonen i Stortinget (som er i mindretall) kan selvsagt fremme forslag om mistillit – til en statsråd, til statsministeren eller til regjeringen. Men da skal det kjempes med blanke våpen i Stortingssalen. Å tåkelegge denne klare delen av vår konstitusjon i en rettergang hvor skyld og ansvar rotes sammen, undergraver demokratiet. Det er bra at vi har en statsminister som tar ansvar og dermed følger opp fellesskapets viktige løfte etter angrepet den 22. juli 2011: å styrke demokratiet.

Boligbygging eller natur? Ja takk, begge deler!

 

I de siste ukene har debattene rast heftig om boligbygging her i landet. Bygges det nok mindre boliger? Er det altfor dyrt å bo? Må boligbygging vike på grunn av jordvern eller naturmangfold?

Noen elementer i denne debatten skal jeg la ligge i denne omgang. Det bygges studentboliger som aldri før. Men det kan aldri bli en løsning for alle. De unge som må ut i det private boligmarkedet, opplever for høye priser og for liten tilgang på små boliger eller utleieleiligheter. Her har kommunene en viktig jobb å gjøre: mer differensiert boligbygging!

Den politiske opposisjonen, særlig Høyre, går til angrep på alt som forsinker aller stopper boligbygging. Det gis et inntrykk av at den sittende regjering holder seg med et byråkrati og et forvaltningsregime som gjør hva de kan for å forhindre en effektiv boligbygging. Slik er det selvsagt ikke. Grunnlaget for det som byråkrati og forvaltning gjør er vedtak fattet i Stortinget eller forskrifter til lover det er stor politisk oppslutning om, enten det handler om jordvern, naturmangfold eller lokalt sjølstyre.

Det harselleres over altfor mange innsigelsesmyndigheter og over påståtte meningsløse innsigelser. Kommunenes interesseorganisasjon KS har prisverdig fått utarbeidet en rapport om innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt sjølstyre (Asplan Viak 2012). Selv om det opplagt er noen forbedringspunkter, er funnene interessante:

·         Det er bred enighet om at innsigelsesinstituttet er nødvendig for å sikre at kommunen i sitt planarbeid også tar hensyn til nasjonale og viktige regionale interesser

·         Selv om det er rundt 20 mulige innsigelsesmyndigheter, kommer de fleste innsigelsene til kommuneplaner fra fylkesmann, fylkeskommune og statens vegvesen. Her er det store muligheter til samordning, og til å løse sakene lokalt. Det skjer også i stor grad.

·         I 2010 var det bare 30 av ca 2200 plansaker som fikk sin avgjørelse i Miljøverndepartementet. Det betyr at de aller fleste konfliktsakene løses på lavere nivå, som oftest gjennom mekling.

Som fylkesmann har jeg i mange sammenheng medvirket både til å samordne de statlige fagområdene og til å øke forståelsen i kommunene når det gjelder Stortingets vedtak om den nasjonale politikken. Dette under skiftende politiske regimer. Staten skal være forutsigbar og mest mulig samordnet; kommunene må erkjenne at de nasjonale forventningene angår også dem.

De viktigste lærdommene av KS sin rapport og av mange års erfaringer er at kontakten mellom stat og kommune må etableres tidlig i planprosesser, at innsigelser må være godt begrunnet og begrenses til viktige og prinsipielle saker, at staten må være mest mulig samordnet, og at kommunene må ha kunnskap om viktige nasjonale og regionale føringer.

Arealkonflikter er den viktigste årsak til innsigelser. Men landet rundt er det gode planprosesser i gang som viser at det på tvers av politiske og forvaltningsmessige skiller er fullt mulig å bli enige om arealbruk både til boligbygging, til landbruk, til transportsystemer og til naturkvaliteter. Bare man klarer å samarbeide.

Vindkraft - nasjonalt og regionalt ansvar?

Olje- og energidepartementet ga den 5. juli 2012 konsesjoner til fem vindkraftverk sør i Rogaland. Med 172 enorme vindturbiner og en årlig produksjon på om lag 1,3 TWh, er dette er den største vindkraftutbyggingen så langt i Norge.  Konsesjonene er resultatet av en lang og grundig prosess hvor ivrige utbyggeres interesser er veid opp mot natur- og miljøhensyn. Selv om ingen har fått det helt som de ville, har både OED-ministeren og miljøvernministeren uttalt seg positivt om vedtaket.

Vedtaket kom som svar på en rekke klagesaker på det som i utgangspunktet var NVE sitt forslag, og som var enda mer gigantisk. På mange måter er vedtaket klargjørende; men en sitter unektelig igjen med noen store spørsmål som ikke er besvart. Ikke minst når det gjelder det regionale plansystemet.

Det er bred enighet i Norge om ytterligere satsing på fornybar energi. Vannkraften spiller en meget stor rolle for landets energiforsyning, og gir oss et verdifullt utgangspunkt. Sol og vind og biomasse utvikles som gode supplementer, ikke minst i erkjennelsen av at avhengighet av ikke fornybar energi ikke er bærekraftig. Selv om det er grader av konflikter og skadevirkninger, er det ingen energikilde som ikke krever inngrep i naturen. For å få best mulig forutsigbarhet og oversikt, trenger vi kunnskap og gode planprosesser. Og for å styrke de demokratiske verdiene, må slike oversikter og prosesser være åpne og inkluderende. Folk må få vite, og folk må få være med på å bestemme.

Rogaland var tidlig ute med å ta dette på alvor når det gjaldt vindkraft. Som en del av det regionale plansystemet ble det utviklet egnethetsanalyser for plasseringer av vindparker, og det ble laget – og vedtatt – en fylkesdelplan for vindkraft. Planen er godkjent av Miljøverndepartementet. Det var selvsagt en positiv holdning til vindkraft som supplerende energikilde, men fylkespolitikerne sammen med andre regionale aktører ønsket å vurdere og prioritere  hvor vindturbinene skulle plasseres – og ikke skulle plasseres.

I OED’s vedtak av 5. juli har disse regionale planprosessene og resultatene av dem hatt liten verdi. Enkelt kan man si at det er gitt konsesjoner til de plasseringene som var mest konfliktfylt – med hederlig unntak av Moi-Laksesvelafjellet. Det er selvsagt positivt at OED i sin beslutning har foretatt meget grundige vurderinger av naturmangfold og miljøtiltak, og at det har hatt betydning for de avslag som er gitt. Det er også en sterk vektlegging av avbøtende tiltak – i erkjennelse av at uheldige naturinngrep ikke er til å unngå. Alt dette er viktige skritt i riktig retning.

Men spørsmålet blir stående ubesvart: hva er poenget med det regionale plansystemet i slike saker? Med ny plan- og bygningslov og stor vekt på det regionale planansvaret, får man et sterkt inntrykk av at det er det motsatte som her har skjedd. Avveiningen av hensyn mellom overordnet energipolitikk og lokal og regional arealbruk krever uansett enda bedre vurderingsgrunnlag. Styrken ved det regionale plansystemet er at de ulike hensynene blir forankret på det regionale nivå. Dette må styrkes, ikke svekkes. Her har ikke minst staten en stor utfordring.

Om lokale planprosesser

Rogaland er et fylke med stort press og mange planer. Sterke utbyggingsinteresser både for boliger, næringsliv og infrastruktur utfordrer helhetsperspektiv med miljø-, jordvern- og naturmangfoldsinteresser. I et spennende og nødvendig samarbeid mellom kommunene Sandnes, Time og Klepp (kalt Bybåndet sør) er man nå midt inne i en slik diskusjon. Og i en såkalt bakgrunnsartikkel i Aftenbladet 12. juni 2012, gir journalist Geir Sveen til beste likt og ulikt om Fylkesmannens rolle i saken om Bybåndet sør. Selv om både Sveen og andre må synse det de vil om Fylkesmannen, er det her behov både for folkeopplysning og for aldri så lite opprydding.

Selv om Fylkesmannen ikke var med på oppstart-bussturen i 2009, så har vi hele tiden applaudert planarbeidet som et viktig samarbeid mellom tre kommuner: Sandnes, Time og Klepp. På samme måte som Sandnes øst, er dette en naturlig oppfølging av Fylkesdelplanen for langsiktig utvikling på Jæren, vedtatt av Fylkesting og Regjering i 2001. Og på samme måte som i Sandnes øst: Fylkesmannen har ikke ”ombestemt seg underveis”, men hele tiden vært lojale mot de vedtak som ble gjort i Fylkesdelplanen. Der er det viktig å lese både kart og tekst. På de områdene som angir utviklingsretning står det helt tydelig i Regjeringens vedtak: ”Hensynet til jordvernet må veie tungt ved detaljplanleggingen i planperioden”. Det er der vi er nå, også når det gjelder Bybåndet sør, og hensynet til jordvern er ikke blitt mindre viktig i løpet av de ti årene som har gått av planperiodens 40-årige perspektiv.

Fylkesmannen har sitt mandat fra Storting og Regjering; det er der det viktige grunnlag legges både for jordvern, for miljøhensyn og for gode planprosesser.

I Bybåndet sør-prosessen er det ikke Fylkesmannen som har gjort det ”umulig” å lage en bindende plan. At jordvernhensyn må tas på alvor, betyr ikke at alt stopper opp. Heller ikke at kollektivutbygging med bedre tilrettelegging for buss og bane må prioriteres. Jærbanen ligger der som en særdeles viktig kollektivtrasé allerede.  Her har det hele tiden vært forutsigbare signaler. Men når det bygges på planer (”prinsipp-planen”) som ikke følger de formelle føringene lagt i Plan- og bygningsloven, så skapes ekstra utfordringer i planprosessen. Her det viktig å komme videre – helst i fellesskap – slik at planleggingen framover kan skje etter den prosedyre som loven bygger på. Det er selvsagt hver enkelt kommune som skal ta avgjørelsene som angår eget område, men det er avgjørende at de tre kommunene sammen med fylkeskommunen og Fylkesmannen fortsetter et planarbeid som nødvendigvis må strekke seg ut over kommunegrensene.

Der det er sterke utbyggingsinteresser er man naturlig nok opptatt av veiutbyggingen. Rogaland ligger svært dårlig an når det gjelder kollektivtilbud, og med planlegging av store nye boligområder er det helt avgjørende at man får kollektivtilbud på plass: først og fremst bane, men også traséer for buss. Men å bare være opptatt av at flere privatbiler skal fram, blir feil, ikke minst for næringslivet som da opplever enda mer forstoppelse i trafikken. Derfor er helhetlig planlegging viktig fra første stund. Her er også Fylkesmannens mandat tydelig: Stortinget vedtar ikke bare transport- og vegpolitikken, men også de lover og regler som sikrer miljøet og mangfoldet. Den regionale stats oppgave er å praktisere dette.

Da er det ikke ”veiene som legger til rette for Jærens nye by” som Sveen skriver, men en helhetlig tenking som inkluderer oppvekstmiljø, matproduksjon, folkehelse, transport og næringsliv. Vi skal ha plass til mange og mye, men folk skal leve et godt liv på Jæren!