De vanskelige menneskerettighetene

Noen regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter har i de siste ukene hatt en bratt læringskurve når det gjelder menneskerettighetene. I Norge har vi sluttet oss helhjertet til både FN’s verdenserklæring for menneskerettigheter fra 1948 og til de viktige konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og om sivile og politiske rettigheter. Vi har også vært pådrivere for konvensjoner mot tortur, for barns rettigheter, mot rasediskriminering og mot kvinnediskriminering. Vi har aktivt støttet Europarådets europeiske menneskerettskommisjon og den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Selvsagt vet vi at det også forekommer brudd på menneskerettighetene her i landet. Men da stilles de ansvarlige til ansvar, og det er vanskelig å gjøre seg usynlig overfor en klar folkemening. Vi har derfor med rimelig rak rygg kunnet formane våre utsendinger til land som Kina, Russland, Aserbajdsjan og andre hvor vi vet at menneskerettighetene brytes, at de skal konfrontere disse lands ledere med det. Vi krever klar tale om at slike brudd er uakseptable.

Inntil vi plutselig møter oss selv i døra. Håndteringen av asylbarna mener mange er over grensen til det vi kan akseptere i lys av konvensjonen om barns rettigheter og sivile rettigheter generelt. Forslaget om forbud mot tigging og forbud mot å hjelpe tiggere viste en grotesk skyggeside av vårt velfødde samfunn og den egoistiske trangen til ikke å «skitne til» våre velpleide uterom i store og små byer. Men saken om Mulla Krekar har i all sin komikk og i alt sitt påfølgende alvor gitt noen og enhver en hjemmelekse. Noen trodde det var en egen lov om menneskerettigheter - og den ville de endre! Man var fortørnet over at «menneskerettighetene» hindret en lov-og-orden-regjering i å skåne samfunnet for uønskete elementer. Det er kanskje bra vi ikke vet om alle de febrilske forsøkene våre myndigheter har gjort for å kvitte seg med mullaen.

For menneskerettighetene er godtatte erklæringer og konvensjoner som er overordnet vår egen lovgivning. Heldigvis har Norge – ikke minst nå i den siste revisjonen av Grunnloven – inkludert disse fundamentale rettighetene i sin egen lovgivning. Det er det som er målet for alle FN-land. FN-pakten som ble inngått etter de brutale overgrep under 2. verdenskrig, synliggjorde menneskerettighetene og gjorde beskyttelse av dem til et mellomstatlig anliggende. Pakten forpliktet medlemslandene til å sikre menneskerettighetene og de grunnleggende frihetene for sine innbyggere.

Med dagens medier kommer vi tett på. Vi får overgrepene billedliggjort og direkte inn i stua. Faren er at vi venner oss til det, og sløves. Men organisasjoner som Amnesty International, Røde Kors, Flyktninghjelpen og andre bidrar aktivt og effektivt til å bringe fram informasjon. Og stadig flere bryr seg. Når ytringsfriheten utfordres som i angrepet på Charlie Hebdo i Paris i januar, eller som angrepet på møtet om ytringsfrihet og det jødiske fellesskapet i København i februar, ser vi hvor sterkt det virker å forenes i reaksjonene. Og det er viktigere enn noensinne for alle land å ta vare på sine minoriteter.

Debattene om ytringsfrihetens grenser i forhold til religioner og ideologier fortsetter – og bra er det. Her er det også behov for en verdensomspennende overbygning, noe FN-systemet arbeider med i dag i forbindelse med FNs nye mål etter 2015. Dagens medier viser også til fulle engasjementet for asylbarna og for dilemmaet Mulla Krekar har utløst.