Noen regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter har i de
siste ukene hatt en bratt læringskurve når det gjelder menneskerettighetene. I
Norge har vi sluttet oss helhjertet til både FN’s verdenserklæring for
menneskerettigheter fra 1948 og til de viktige konvensjonene om økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter og om sivile og politiske rettigheter. Vi har
også vært pådrivere for konvensjoner mot tortur, for barns rettigheter, mot rasediskriminering
og mot kvinnediskriminering. Vi har aktivt støttet Europarådets europeiske
menneskerettskommisjon og den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Selvsagt vet vi at det også forekommer brudd på
menneskerettighetene her i landet. Men da stilles de ansvarlige til ansvar, og
det er vanskelig å gjøre seg usynlig overfor en klar folkemening. Vi har derfor
med rimelig rak rygg kunnet formane våre utsendinger til land som Kina,
Russland, Aserbajdsjan og andre hvor vi vet at menneskerettighetene brytes, at
de skal konfrontere disse lands ledere med det. Vi krever klar tale om at slike
brudd er uakseptable.
Inntil vi plutselig møter oss selv i døra. Håndteringen av
asylbarna mener mange er over grensen til det vi kan akseptere i lys av
konvensjonen om barns rettigheter og sivile rettigheter generelt. Forslaget om
forbud mot tigging og forbud mot å hjelpe tiggere viste en grotesk skyggeside
av vårt velfødde samfunn og den egoistiske trangen til ikke å «skitne til» våre
velpleide uterom i store og små byer. Men saken om Mulla Krekar har i all sin
komikk og i alt sitt påfølgende alvor gitt noen og enhver en hjemmelekse. Noen
trodde det var en egen lov om menneskerettigheter - og den ville de endre! Man
var fortørnet over at «menneskerettighetene» hindret en lov-og-orden-regjering
i å skåne samfunnet for uønskete elementer. Det er kanskje bra vi ikke vet om
alle de febrilske forsøkene våre myndigheter har gjort for å kvitte seg med
mullaen.
For menneskerettighetene er godtatte erklæringer og
konvensjoner som er overordnet vår egen lovgivning. Heldigvis har Norge – ikke
minst nå i den siste revisjonen av Grunnloven – inkludert disse fundamentale
rettighetene i sin egen lovgivning. Det er det som er målet for alle FN-land.
FN-pakten som ble inngått etter de brutale overgrep under 2. verdenskrig,
synliggjorde menneskerettighetene og gjorde beskyttelse av dem til et
mellomstatlig anliggende. Pakten forpliktet medlemslandene til å sikre
menneskerettighetene og de grunnleggende frihetene for sine innbyggere.
Med dagens medier kommer vi tett på. Vi får overgrepene
billedliggjort og direkte inn i stua. Faren er at vi venner oss til det, og
sløves. Men organisasjoner som Amnesty International, Røde Kors,
Flyktninghjelpen og andre bidrar aktivt og effektivt til å bringe fram
informasjon. Og stadig flere bryr seg. Når ytringsfriheten utfordres som i
angrepet på Charlie Hebdo i Paris i januar, eller som angrepet på møtet om ytringsfrihet og det jødiske fellesskapet i København i februar, ser vi hvor sterkt det virker å
forenes i reaksjonene. Og det er viktigere enn noensinne for alle land å ta vare på sine minoriteter.
Debattene om ytringsfrihetens grenser i forhold til
religioner og ideologier fortsetter – og bra er det. Her er det også behov for
en verdensomspennende overbygning, noe FN-systemet arbeider med i dag i
forbindelse med FNs nye mål etter 2015. Dagens medier viser også til fulle
engasjementet for asylbarna og for dilemmaet Mulla Krekar har utløst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar