Boligbygging eller natur? Ja takk, begge deler!

 

I de siste ukene har debattene rast heftig om boligbygging her i landet. Bygges det nok mindre boliger? Er det altfor dyrt å bo? Må boligbygging vike på grunn av jordvern eller naturmangfold?

Noen elementer i denne debatten skal jeg la ligge i denne omgang. Det bygges studentboliger som aldri før. Men det kan aldri bli en løsning for alle. De unge som må ut i det private boligmarkedet, opplever for høye priser og for liten tilgang på små boliger eller utleieleiligheter. Her har kommunene en viktig jobb å gjøre: mer differensiert boligbygging!

Den politiske opposisjonen, særlig Høyre, går til angrep på alt som forsinker aller stopper boligbygging. Det gis et inntrykk av at den sittende regjering holder seg med et byråkrati og et forvaltningsregime som gjør hva de kan for å forhindre en effektiv boligbygging. Slik er det selvsagt ikke. Grunnlaget for det som byråkrati og forvaltning gjør er vedtak fattet i Stortinget eller forskrifter til lover det er stor politisk oppslutning om, enten det handler om jordvern, naturmangfold eller lokalt sjølstyre.

Det harselleres over altfor mange innsigelsesmyndigheter og over påståtte meningsløse innsigelser. Kommunenes interesseorganisasjon KS har prisverdig fått utarbeidet en rapport om innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt sjølstyre (Asplan Viak 2012). Selv om det opplagt er noen forbedringspunkter, er funnene interessante:

·         Det er bred enighet om at innsigelsesinstituttet er nødvendig for å sikre at kommunen i sitt planarbeid også tar hensyn til nasjonale og viktige regionale interesser

·         Selv om det er rundt 20 mulige innsigelsesmyndigheter, kommer de fleste innsigelsene til kommuneplaner fra fylkesmann, fylkeskommune og statens vegvesen. Her er det store muligheter til samordning, og til å løse sakene lokalt. Det skjer også i stor grad.

·         I 2010 var det bare 30 av ca 2200 plansaker som fikk sin avgjørelse i Miljøverndepartementet. Det betyr at de aller fleste konfliktsakene løses på lavere nivå, som oftest gjennom mekling.

Som fylkesmann har jeg i mange sammenheng medvirket både til å samordne de statlige fagområdene og til å øke forståelsen i kommunene når det gjelder Stortingets vedtak om den nasjonale politikken. Dette under skiftende politiske regimer. Staten skal være forutsigbar og mest mulig samordnet; kommunene må erkjenne at de nasjonale forventningene angår også dem.

De viktigste lærdommene av KS sin rapport og av mange års erfaringer er at kontakten mellom stat og kommune må etableres tidlig i planprosesser, at innsigelser må være godt begrunnet og begrenses til viktige og prinsipielle saker, at staten må være mest mulig samordnet, og at kommunene må ha kunnskap om viktige nasjonale og regionale føringer.

Arealkonflikter er den viktigste årsak til innsigelser. Men landet rundt er det gode planprosesser i gang som viser at det på tvers av politiske og forvaltningsmessige skiller er fullt mulig å bli enige om arealbruk både til boligbygging, til landbruk, til transportsystemer og til naturkvaliteter. Bare man klarer å samarbeide.