Vindkraft - nasjonalt og regionalt ansvar?

Olje- og energidepartementet ga den 5. juli 2012 konsesjoner til fem vindkraftverk sør i Rogaland. Med 172 enorme vindturbiner og en årlig produksjon på om lag 1,3 TWh, er dette er den største vindkraftutbyggingen så langt i Norge.  Konsesjonene er resultatet av en lang og grundig prosess hvor ivrige utbyggeres interesser er veid opp mot natur- og miljøhensyn. Selv om ingen har fått det helt som de ville, har både OED-ministeren og miljøvernministeren uttalt seg positivt om vedtaket.

Vedtaket kom som svar på en rekke klagesaker på det som i utgangspunktet var NVE sitt forslag, og som var enda mer gigantisk. På mange måter er vedtaket klargjørende; men en sitter unektelig igjen med noen store spørsmål som ikke er besvart. Ikke minst når det gjelder det regionale plansystemet.

Det er bred enighet i Norge om ytterligere satsing på fornybar energi. Vannkraften spiller en meget stor rolle for landets energiforsyning, og gir oss et verdifullt utgangspunkt. Sol og vind og biomasse utvikles som gode supplementer, ikke minst i erkjennelsen av at avhengighet av ikke fornybar energi ikke er bærekraftig. Selv om det er grader av konflikter og skadevirkninger, er det ingen energikilde som ikke krever inngrep i naturen. For å få best mulig forutsigbarhet og oversikt, trenger vi kunnskap og gode planprosesser. Og for å styrke de demokratiske verdiene, må slike oversikter og prosesser være åpne og inkluderende. Folk må få vite, og folk må få være med på å bestemme.

Rogaland var tidlig ute med å ta dette på alvor når det gjaldt vindkraft. Som en del av det regionale plansystemet ble det utviklet egnethetsanalyser for plasseringer av vindparker, og det ble laget – og vedtatt – en fylkesdelplan for vindkraft. Planen er godkjent av Miljøverndepartementet. Det var selvsagt en positiv holdning til vindkraft som supplerende energikilde, men fylkespolitikerne sammen med andre regionale aktører ønsket å vurdere og prioritere  hvor vindturbinene skulle plasseres – og ikke skulle plasseres.

I OED’s vedtak av 5. juli har disse regionale planprosessene og resultatene av dem hatt liten verdi. Enkelt kan man si at det er gitt konsesjoner til de plasseringene som var mest konfliktfylt – med hederlig unntak av Moi-Laksesvelafjellet. Det er selvsagt positivt at OED i sin beslutning har foretatt meget grundige vurderinger av naturmangfold og miljøtiltak, og at det har hatt betydning for de avslag som er gitt. Det er også en sterk vektlegging av avbøtende tiltak – i erkjennelse av at uheldige naturinngrep ikke er til å unngå. Alt dette er viktige skritt i riktig retning.

Men spørsmålet blir stående ubesvart: hva er poenget med det regionale plansystemet i slike saker? Med ny plan- og bygningslov og stor vekt på det regionale planansvaret, får man et sterkt inntrykk av at det er det motsatte som her har skjedd. Avveiningen av hensyn mellom overordnet energipolitikk og lokal og regional arealbruk krever uansett enda bedre vurderingsgrunnlag. Styrken ved det regionale plansystemet er at de ulike hensynene blir forankret på det regionale nivå. Dette må styrkes, ikke svekkes. Her har ikke minst staten en stor utfordring.