Da jeg drev
valgkamp på 1980-tallet, var en av mine beste motstandere Fridtjof Frank
Gundersen fra Fremskrittspartiet. Prinsipiell, konsekvent og med klar tale: mot
at kvinner skulle delta i samfunnet på lik linje med menn.
Han satte ord på
det i et av sine skrifter: «Kvinner og
menn er i høyeste grad likeverdige… Det jeg er imot, er at kvinner skal tvinges
ut fra hjemmet, som en følge av våre offentlige utgifter. For kvinner i
arbeidslivet resulterer ofte i ineffektiv itet i produksjonen. Som igjen fører
til høyere priser – som i sin tur tvinger kvinner ut i arbeidslivet… En ond
sirkel, med andre ord.»
Gundersen hadde også noen gullkorn om
kvinnesak: «I mine guttedager var ord som
kvinnfolkmas og kjerringtull i flittig bruk. I dag er de åpenbart strøket av
ordlisten. Men det betyr selvsagt ikke slutten på maset. Forskjellen er bare at
maset nu er blitt organisert og offentlig sanksjonert. Kvinnesaken er blitt et
slags offisielt vassaue som stirrer på deg overalt…»
Jeg bidro nok til Gundersens
opplevelse av å bli stirret på den gang på 1970- og 80-tallet - sammen med en
rekke andre kvinner og menn som kjempet for likestilling og kvinnesak. Og både
i tenking og praksis har vi heldigvis kommet lenger i dag. Men vi er ikke i mål
med likestilling mellom kjønnene. Det er lett å glemme at seirene ikke er
vunnet en gang for alle. Tilbakslagene kommer, men vi får et stadig bedre
kunnskaps- og erfaringsgrunnlag til å nedkjempe dem og faktisk se at samfunnet
har utviklet seg. At lover er vedtatt. At ordninger er etablert og respektert.
At holdningene til likestilling aldri er likegyldige, men stadig mer positive.
Den 11. juni 2013
er det 100 år siden alle kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er et jubileum det
er vel verdt å feire, og det gjøres da til gangs over hele landet – hele året.
Vi feirer at demokratiet ble tilgjengelig for alle. Før 1913 måtte du enten
være rik eller mann for å ha stemmerett.
Norge var et
foregangsland når det gjaldt allmenn stemmerett. Bare Finland var før oss. Både
kvinners rettigheter generelt og allmenn stemmerett spesielt var sterke
elementer i en viktig internasjonal demokratiutvikling. Men det var en lang
kamp både for Norge og for andre land. Mange av målene er enda ikke nådd, og
kampen går videre.
Vi hedrer i år
våre formødre og de sentrale foregangskvinnene for allmenn stemmerett. Den
kampen begynte allerede på 1800-tallet, og kulminerte i Norge som nevnt i 1913
med enstemmig vedtak i Stortinget om allmenn stemmerett. Camilla Collett banet vei for kvinnestemmer i
den offentlige debatt. Camilla var født i 1813, og det kom sterke kvinner etter
utover 1800-tallet. Noen av de viktigste forkjemperne for kvinners stemmerett
og kvinners deltakelse i samfunnet vokste opp i tiårene fra 1850 og utover.
Gina Krog ble født i 1847, Fredrikke Marie Qvam i 1843, Fernanda Nissen i 1862
og Rogalandsaktivisten Anna Gjøstein ble født i 1869. Alle disse har betydd mye
for kvinnekamp og for stemmerett til alle. De skapte møteplasser og debattfora.
De bevisstgjorde seg selv og andre med kunnskap om urettferdighet og urett. De
skaffet seg utdanning og kunnskap: Kunnskap er makt!
En hovedaktør i
forrige århundres kvinnesaksarbeid, Ragna Nielsen (1845-1924), skrev i 1904 et
brev til framtidens kvinner anno 2000 og spurte retorisk om de ville ut av
sløvhet og resignasjon og heller være med i historien:
«Norske kvinner
som klever i år 2000, I vil kunne besvare det. Har norske kvinner i det 20.
århundre benyttet alle de fordeler, all den adgang til utvikling, som
foregående århundre ikke bød kvinnene, har de .. arbeidet fram en kvinnetype så
fullkommen som verden aldri før så? Har de ikke det, har de dårlig benyttet sin
Frihet.» (Gjengitt etter Oltedal og Skre, «Formødrenes stemmer», Pax forlag
2013.)
Jeg tror at
kvinnene i generasjonene etter 1904 har vært ganske dyktige til å benytte sin
frihet. Kvinnekampen og kampen for reell likestilling har gått videre, og
kanskje antatt nye former. Men mye gjenstår, og derfor må presset
opprettholdes. Det er et tilbakeslag for likestillingen at arbeidsmarkedet i
Norge er så sterkt kjønnsdelt. Kvinner (og menn) velger svært tradisjonelt. Vi
har behov for flere kvinnelige ingeniører og flere mannlige førskolelærere og
lærere. Uten alle kampanjene hadde bildet sikkert vært enda skjevere. Det er
også et godt stykke igjen til vi har likelønn her i landet
I dag handler
kvinnekampens kunnskapsutfordring om å få flere kvinner i ledende posisjoner:
både i politikk, akademia og næringsliv. Norge har også her kommet langt, ikke
minst i politikken, men det er fremdeles for mange hindre underveis til jobbene
som kvinnelig professor eller kvinnelig administrerende direktør. Virkemidlene
er der – det gjelder å bearbeide negative holdninger og å tørre å gå foran!
Eksemplet Marie
Curie er fascinerende: hun mottok to Nobelpriser: i fysikk i 1903 og i kjemi i
1911. Men hun ble diskriminert av sin samtid både på grunn av sitt kjønn og på
grunn av sine handlinger; dvs livsførsel. Følgende ord fra Marie Curie taler
sitt tydelige språk: ”La verken mennesker eller hendelser ta motet fra deg!”
Kvinnekampen og
likestillingskampen har gått videre både etter 1913 og senere. Vi er enda ikke
i mål, for eksempel når det gjelder likelønn for menn og kvinner og når det
gjelder holdninger til kjønn. Fremdeles er det sterke krefter som motarbeider
likestilling og like rettigheter for alle. Og mange land kjemper i dag de
kampene som våre formødre kjempet for hundre år siden.
Det er ikke uten
grunn at sterkt religiøse bevegelser som Taliban forsøker å hindre at jenter
tar utdanning. Eller at fattigdom, sykdom og nød fører til begrensninger av
frihet og aktivitet – spesielt for jenter. Vi vet også at i kriger og
konflikter blir kvinner brukt og misbrukt – nærmest som en del av den voldelige
krigføringen. Det er derfor svært forståelig at engasjement for fred samler
kvinner over hele verden. Kampen for et likestilt og verdig liv er først og
fremst en kamp mot vold og undertrykking, men også en kamp for menneskeverd.
For retten til å leve et anstendig liv i eget land.
I utviklingsland
er det kvinner som går foran i kampen for mat, helse, bolig og utdanning. En
kapitalistisk verdensøkonomi med stor tro på markedet gjør dette arbeidet tungt
og vanskelig. Mange kriger og konflikter gjør det ikke bedre. På samme måte som
miljøet utarmes av overgrep og menneskeskapte klimaendringer, utarmes verdens
fattige befolkning av beinharde økonomiske realiteter hvor verdier som
menneskeverd, rettferdighet og rettigheter ikke får plass.
I forbindelse med
stemmerettsjubileet i Norge i 2013 vises en norsk film om indiske kvinners
situasjon. ”Gulabi Gang” (den rosa gjengen) viser kvinners kamp for rettigheter
og forandring i provinsen Uttar Pradesh. Filmen viser holdninger og handlinger
som vi møter over hele verden, i alle slags samfunn. Holdninger og handlinger
som vi kjenner igjen fra likestillingskampens begynnelse her i landet – og som
det finnes rester av enda.
En klok amerikansk
kvinne har engang sagt: ”Det de færreste tenker over er at en kan tjene minst
like mye penger på å ødelegge en sivilisasjon som på å bygge den opp.”
(Margareth Mitchell)
Når vi ser oss
tilbake, ser vi at kvinnenes deltakelse i politikk og arbeidsliv har virket.
Pionerkvinnene så nøden og fattigdommen på nært hold, og kjempet mot alkoholens
ødeleggelser og for bedre lønn og vilkår i samfunns- og næringsliv – både for
kvinner og menn. Som alt samfunnsengasjement handler kvinnekamp og kvinnesak om
å synliggjøre. En rekke forhold som tidligere var skjult, er avdekket gjennom
kvinners økte innsats i arbeidsliv og politikk. Vold og undertrykking som
tidligere var skjult, er synliggjort gjennom kvinners engasjement. Et godt
eksempel er arbeidet med krisesentrene. Men også omsorgsbehovene,
barnehageplassene, skolefritidsordningene, trafikksikkerheten: er saker som i
dag er naturlige og viktige for fellesskapet – som er et felles ansvar. Det
gjelder bare å sørge for at det er nok ressurser, at nedskjæringer i offentlige
budsjetter ikke rammer disse viktige fellesoppgavene. For det er fremdeles
krefter som argumenterer med at mye av dette kan privatiseres og dermed
usynliggjøres. Og vi vet at det da er kvinnene som må ta støyten.
Vi har mye å takke
våre formødre for. I år hedres de med arrangementer av alle slag. Nytt lys
kastes over historiene om kampen for stemmerett. Det er nødvendig å synliggjøre
sammenhengene mellom engasjement og resultater. Og vi må lære av pionerkvinnene
og bli inspirert av dem til å føre verdier som rettferdighet og solidaritet
videre. Kvinnebevegelsens gode gamle tre-trinns oppskrift: bevisstgjøring,
organisering og handling er fremdeles kraftfulle virkemidler. Bevisstgjøring
handler om at man er klar over undertrykking og urettferdighet og at det
synliggjøres slik at det skaper motivasjon. Organisering handler om fellesskap,
om organisasjoner eller nettverk. Når vi står sammen, blir handlingene sterkere
og mer kraftfulle, enten det gjelder endring av samfunnets strukturer eller
endring av holdninger.
Den stemmeretten
som likestillingspionerene kjempet fram for hundre år siden må brukes! I år er
det valg: vi kan ikke forholde oss likegyldige til den viktige seieren som vårt
demokrati fikk i 1913! Vi bør ta Ragna Nielsens utfordring til ”fremtidens
kvinner anno 2000” på alvor. Selvsagt skal friheten benyttes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar