Om å ta ansvar

For meg har det aldri vært tvil: å ta ansvar er ikke det samme som å gå av som leder. Noen later til å mene det: for dem er den eneste logiske tenkingen åpenbart at når noen tar på seg et ansvar for en uønsket hendelse, så er neste skritt automatisk å forlate sin post. Og alle spørsmål, alle resonnementer, alle debatter er bygget på denne feilaktige logikk.

Statsministeren har standhaftig og overbevisende trygt stått fram i debatten etter 22. juli-katastrofen og tatt på seg ansvaret. Det overordnete ansvaret som en toppleder skal ta. Han har pekt på forskjellen mellom skyld og ansvar. Han har redegjort for det ansvaret forvaltningen har: påpekt svakhetene, men også styrkene. Han har bedt om en rapport som gir den usminkete sannhet om hva som sviktet i de systemene og organisasjonene som samfunnet har for å hindre eller begrense terrorhandlinger. Rapporten var brutalt ærlig, men kunne ikke peke på én enkelt årsak. Det var mange elementer på flere nivåer som gjennom rapporten har lagt grunnlaget for nødvendige endringer; ja, rett og slett for hvordan lederansvaret skal følges opp.

Skylden er terroristens - ene og alene. Han har ikke tatt noe ansvar - snarere tvert imot. Han gikk til brutalt angrep på et samfunn og på mennesker i samfunnet med det mål å ødelegge mest mulig. Han ødela mange liv og mye annet. Men det samfunnet han hadde som mål å ødelegge, det samfunnet og det fellesskapet er faktisk styrket gjennom rettssaken og gjennom det politiske og forvaltningsmessige ansvaret som er tatt også i ettertid.

Skyld er gjenstand for straffeutmåling og diskusjoner om erstatning. Ansvar er noe helt annet. Det kan ikke måles i penger, og har ingenting med soning eller straffeutmåling å gjøre. Derfor er budsjettdiskusjonene meningsløse når det er moral, kultur og kommunikasjons-  og samhandlingsevne det er snakk om. Derfor blir det så umulig å være på statsministerjakt når det ikke har skjedd et konkret og avgjørende lov- eller regelbrudd.  På VG'sk vis reiser man galgen, kriminaliserer forvaltningens aktører og bruker alle krefter i jakten på ansvarlige (det vil her si skyldige) i et politisk lederskap som i prinsippet kunne utgått fra alle partier.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har et viktig ansvar i å definere utøvelse og utvikling av demokratiet på vårt høyeste politiske nivå. De har åpenbart vært frustrert over at ulike ledere på mellomnivå har gitt uklare og ulike svar når det gjelder ansvar. Det er selvsagt viktig - ikke minst i beredskapssammenheng - at alle er kjent med sitt eget og andres ansvar. Men her hadde det nok vært en fordel om komitéen hadde begynt på toppen. Ikke minst for å understreke det gode ansvarsprinsippet at Stortinget kjenner bare statsråden. Det er svært spesielt at Stortinget regisserer en seanse hvor statsrådenes eget embetsverk settes opp mot statsrådene selv. Jeg tror ikke det er til det gode hverken for demokratiet eller for konstitusjonen.

Når det gjelder det politiske ansvar, handler det om tillit. Opposisjonen i Stortinget (som er i mindretall) kan selvsagt fremme forslag om mistillit – til en statsråd, til statsministeren eller til regjeringen. Men da skal det kjempes med blanke våpen i Stortingssalen. Å tåkelegge denne klare delen av vår konstitusjon i en rettergang hvor skyld og ansvar rotes sammen, undergraver demokratiet. Det er bra at vi har en statsminister som tar ansvar og dermed følger opp fellesskapets viktige løfte etter angrepet den 22. juli 2011: å styrke demokratiet.