En bekjennelse og en hyllest

«Dråpene rev seg løs fra bølgeskavlene og pilte ut i rommet. Et øyeblikk bar vinden dem på ryggen, et øyeblikk kledte sola på dem. Et øyeblikk glemte de havet, hjemlandet de forlot. Så vendte de tilbake med nesten uhørlige plask – av fryd eller frykt. Dråper på havet. Fugler under himmelen. Mennesker på jorda.»

Kolbein Falkeid får ha meg tilgitt at jeg ikke har satt opp dette diktet på poetisk vis med korte linjer og mye luft og tid til tanken. Men i prosatekst er diktet like innholdsrikt og meningsfylt. Ikke minst som tanker ved et årsskifte. Mitt nyttårsønske for jorda vår er at fryden vinner og frykten taper. At alle verdensledere forstår at man i lengden ikke kan holde seg selv oppe ved å holde andre nede.

Gjennom 20 år som fylkesmann i Rogaland har jeg møtt mange spennende og forventningsfulle mennesker og forsamlinger. Jeg har holdt hundrevis av taler og har lagt vekt på å forstå folket og kulturen, og å bringe den forståelsen både i og utenfor fylket. Jeg har nå en viktig bekjennelse å komme med: jeg har alltid hatt med meg minst en av Rogalands diktere eller åndshøvdinger i bagasjen. Takket være treffende formuleringer, vurderinger, tankemosaikk og livserfaring skjønnsomt anrettet skriftlig, har jeg hatt den beste forankringen – og en helt spesiell inspirasjon!

Noen av diktene og strofene kan gjenfinnes i NOU’er og andre prosaiske dokumenter. Dikt er lest i regjeringslunsjer, i departementenes fredagsmøter, på universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter, til studenter og professorer, for næringsliv og arbeidsliv, for fylkesmenn og politikere.

Jeg tror ingen har hatt vondt av det. Av og til smitter det, og uansett blir det tatt godt imot. Mange spør om å få diktet etterpå.

Som rogalandstaler har jeg spesiell glede av skattkistene til fire diktere. Åndshøvdingen Arne Garborg er overraskende tidløs. Han har skrevet noe som passer for enhver anledning: fra psykiatrikonferanser til likestilling og kvinnesak. Overraskende aktuell er et stykke skrevet i 1882 – for 133 år siden (!), nemlig «Kvinnestudentar». Den er en hyllest til Cecilie Thoresen som var den første kvinnelige studenten ved Universitetet i Oslo, og inneholder særs gode formuleringer om kunnskap. Dikterdronninga Åse-Marie Nesse fra Klepp har mer enn noen annen nydelige formuleringer om kvinneperspektiv, om liv og død, om frihet og landskap i natur og menneskesinn. Gunnar Roalkvam behersker kunsten å formulere hverdagen i korthet – gjerne med et smil, en ettertanke eller et med barns sinn. Her er det mye god samfunnsanalyse!

Men den jeg vil hylle i dag er dikterkjempen Kolbein Falkeid. Nylig passert 80 år i fin stil, og med et tankevekkende fødselsdagsintervju i Klassekampen på dagen sin den 19. desember. Her er han opptatt av at barn beholder evnen til undring. Falkeid har selv skrevet fine dikt om denne undringen. Jeg har ofte brukt diktet «Virkelighet» med blant annet følgende formuleringer:

«…Samtidig vet jeg at ei fyrstikke er noe annet og mer enn ei fyrstikke, fordi avstanden mellom atomene i treflisa er relativt større enn de endeløse rommet mellom stjernene.

Derfor disse spørsmåla: Hva er lite? Hva er stort? Hva er virkelighet? Fins det virkeligheter bak virkeligheten?»

Evnen til undring, evnen til å se både det store og det lille i samfunnet, trangen til å svare på spørsmål som enda ikke er stilt: alt dette finnes i Kolbein Falkeids 22 diktsamlinger. Han har diktet og formulert seg gjennom egen sorg, han deler sin uro med oss, og han har gjennom sine tekster til noen av Vamps beste sanger formidlet meningsfylte, glade og vare tekster til den store verden. I fødselsdagsintervjuet er han opptatt av at det finnes mer ved mennesket enn å være opptatt av økonomisk vekst og handel.  Innsikt og ydmykhet gir næring for sjelelig vekst. Kloke ord i en tid preget av kjøpehysteri! Falkeid sier selv at han opplever en dyp ærbødighet for tilværelsen: vi som hyller ham opplever en dyp ærbødighet for denne vår aller flotteste dikter og nysgjerrigper!

Min hyllest til 80-åringen er også et håp jeg tolker hos ham om at dette året og årene som kommer må ha horisontene i seg slik at vi har noe å strekke oss etter og noe meningsfylt vi lever for. Grunnlovsjubileumsåret 2014 gir rom for slike ettertanker - for vi vil jo utvikle vårt demokrati....!

Slik formulerer han det i diktet «Horisontene»:

"Og horisontene roper på oss alle. Kom nå, sier de, kom nå.

Kom nå, sier horisontene i en rettferdig verden. Kom nå, sier horisontene i menneskene rundt deg. Kom nå, sier horisontene i sekundene.

De uoppnåelige horisontene. Verden døde uten dem."

Litt seint, men likevel et spennende år 2014 til alle, og takk og gratulerer til Kolbein Falkeid. Du har vist meg mitt Rogaland, og min vei mot horisontene!

(For ordens skyld: dette innlegget har jeg også publisert i Stavanger Aftenblad)