Rogaland er et av fylkene i landet med størst vekst. Dette merkes kanskje aller mest i Stavanger-regionen. En ung befolkning, store ambisjoner om boliger og arbeidsplasser, optimisme i næringslivet: alt dette fører til et stort press på knappe arealer.
Utålmodigheten er stor: her skal det helst "gis gass" også fra statlige myndigheters side. Det ropes på en løsningsorientert fylkesmann, særlig når det gjelder arealkonfliktene. For areal er et knapphetsgode, og det meste av utviklingen ønskes der hvor også den beste landbruksjorda er. I disse tider hvor bøndene synliggjør nødvendigheten av et godt landbruk, blir vi minnet på hvor viktig det er å ta hensyn til matproduksjonen når arealbruken bestemmes.
I slike situasjoner er gode overordnete planer helt nødvendig. I fylkesdelplanen for Jæren, som ble vedtatt og stadfestet for 10 år siden, er det et 40-årsperspektiv. De mest utålmodige vil helst at det som er planlagt i et 40-årsperspektiv skal skje i de første 10 årene. Da eskalerer selvsagt konfliktnivået. I sin stadfesting av denne langsiktige planen var regjeringen tydelige på at "hensynet til jordvernet må veie tungt ved detaljplanleggingen i planperioden". Derfor er hensyn til jordvernetnoe av det viktigste å få avklart når kommunene nå arbeider med kommuneplaner og kommuneoverskridende planer.
Jeg vil som fylkesmann selvsagt være løsningsorientert. Og dersom kommunene tar inn over seg den helheten som de nasjonale føringene gir: først og fremst jordvern og at det er gode kollektivtilbud på plass samtidig med utbyggingen, så vil det være så mye lettere å finne fram til løsningene.
Vi har gode dialoger på gang nå med de mest berørte kommunene. Jeg har tillit til at kommunene ser betydningen av de nasjonale føringene som er avgjørende for helhetsperspektivet, og som Storting og Regjering har vedtatt.
Med et slikt utgangspunkt skal vi være løsningsorientert - sammen!
onsdag 16. mai 2012
tirsdag 17. april 2012
Tilbake som fylkesmann
Etter å ha vært statsråd for forskning og høyere utdanning i nesten fire og et halvt år, er jeg nå tilbake som fylkesmann i Rogaland - en stilling jeg hele tiden har hatt permisjon fra. Det har vært en utrolig spennende statsråds-tid. På samme måte som jeg kunne dra nytte av forvaltningserfaring som statsråd, kan jeg nå dra nytte av statsrådserfaringen som fylkesmann.
Ledererfaringene som fylkesmann spenner fra beredskap og risikostyring til tilsyn og dialog stat/kommune, fagkunnskapen omfatter et stort felt som inkluderer miljø, landbruk og næringsutvikling, utdanning og barnehager, barnevern, helse- og sosialpolitikk, rettssikkerhet og klagebehandling. Og ikke minst: samordning av statlig politikk.
Dialog og samordning er også viktige elementer i hverdagen for en statsråd med forskning og høyere utdanning som ansvarsområde. Jeg har fått med meg et godt og mer omfattende kunnskapsgrunnlag for å drive god forvaltning. Samtidig tror jeg det er lagt et grunnlag for høyere kvalitet og bedre samordning mellom våre forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner. Det overordnete målet er uansett det samme: å skape et bedre samfunn bygget på et helhetlig kunnskapsgrunnlag og med godt samspill både mellom kompetente fagfolk og mellom de ulike aktørene.
Jeg vil fortsette bloggen min, men kommer naturlig nok til å ta opp tema som også angår forvaltningen. Jeg håper det kan være av interesse både for gamle og nye nettverk!
Ledererfaringene som fylkesmann spenner fra beredskap og risikostyring til tilsyn og dialog stat/kommune, fagkunnskapen omfatter et stort felt som inkluderer miljø, landbruk og næringsutvikling, utdanning og barnehager, barnevern, helse- og sosialpolitikk, rettssikkerhet og klagebehandling. Og ikke minst: samordning av statlig politikk.
Dialog og samordning er også viktige elementer i hverdagen for en statsråd med forskning og høyere utdanning som ansvarsområde. Jeg har fått med meg et godt og mer omfattende kunnskapsgrunnlag for å drive god forvaltning. Samtidig tror jeg det er lagt et grunnlag for høyere kvalitet og bedre samordning mellom våre forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner. Det overordnete målet er uansett det samme: å skape et bedre samfunn bygget på et helhetlig kunnskapsgrunnlag og med godt samspill både mellom kompetente fagfolk og mellom de ulike aktørene.
Jeg vil fortsette bloggen min, men kommer naturlig nok til å ta opp tema som også angår forvaltningen. Jeg håper det kan være av interesse både for gamle og nye nettverk!
lørdag 10. mars 2012
Kvinneuniversitetet Norden
Det har det siste døgnet vært en rekke medieoppslag om Kvinneuniversitetet Norden som kan lede til misforståelse om hva som faktisk har skjedd. Her er noen nøkkelinformasjoner:
- Begrunnelsen for at jeg har engasjert meg i denne saken er at de opprinnelige stifterne av Kvinneuniversitetet ble utsatt for en urett da tilskuddet ble overført fra KD til BLD i 2008 og vedtektene ble forsøkt endret (søknaden om å endre vedtektene ble avslått av Stiftelsestilsynet i 2009). Som resultat av en lang prosess, ga KD og BLD støtte til etableringen av Kvinneuniversitetet Norden som en minnelig ordning og for å ivareta den opprinnelige stiftelsens intensjoner.
- Jeg er ikke inhabil: De opprinnelige stifterne representerer en tverrpolitisk gruppe, men Berit Ås har vært en ildsjel i dette. Jeg har ikke et personlig nært forhold til Berit Ås, og jeg har i hele saken forholdt seg profesjonelt til Berit Ås, til dels gjennom advokater.
- Representanter for Kunnskapsdepartementets embetsverk har deltatt i alle møter med Berit Ås.
- Jeg arbeidet ikke med denne saken som konstituert Barne- og likestillingsminister våren 2011.
- Kvinneuniversitetet er omtalt i statsbudsjettet for 2012. Hvorvidt omtalen burde vært mer presis og utfyllende skal jeg gi Kontroll og konstitusjonskomiteen en skikkelig vurdering av.
- Jeg mener bestemt at det derfor ikke er snakk om noe lovbrudd.
mandag 5. mars 2012
Rekordtall for ingeniør, teknologi og realfag
Jeg har lenge vært engasjert i å få opp interessen for Matematisk-Naturvitenskaplige fag, for teknologi og for ingeniørfag. Kunnskap innenfor disse fagene er helt avgjørende for at vi skal møte framtidas utfordringer.
Det har vært mye oppmerksomhet om mangelen på ingeniører i den siste tiden.Blant annet har en spørreundersøkelse fra NAV vist at norske bedrifter kunne ønsket seg 16 000 flere ingeniører.
Nå har vi gått gjennom resultatene for 2011, og det er virkelig skikkelige framganger å melde om:
- Det totale antallet uteksaminerte kandidater er det høyeste på ti år, og for første gang over 6000 siden 2001. Økningen har vært på 21 prosent siden bunnåret i 2008 og på 12 prosent fra 2010 til 2011
- Antall uteksaminerte kandidater i Master i Teknologi (hovedsakelig det som tidligere var kjent som sivilingeniør) er det høyeste på ti år
- Antallet uteksaminerte ingeniører er det høyeste på ti år, og ligger bare 13 bak forrige rekord fra 1995
Tiltak som virker
I mange år har vi lagt fram strategier og satt i verk en rekke tiltak i hele utdanningsløpet. Da er det ekstra tilfredsstillende at tiltakene endelig ser ut til å ha effekt.
Tiltakene som har vært satt i verk omfatter blant annet kunnskapsinnhenting (Vilje-con-val), rekrutteringstiltak (ENT3R og Alpha rollemodeller), formidlingsaktiviteter (støtte til sentre for matematikk og naturfag, og til vitensentra), stimuleringstiltak (ekstrapoeng for realfag ved opptak), økonomiske tiltak (avskriving av studiegjeld) og kompetansetiltak for lærere.
I tillegg pågår det mange tiltak i grunnopplæringen under Kristin Halvorsens ansvarsområde. Interessen for realfagene må komme tidlig - gjerne i barnehagen - og vare hele livet!
tirsdag 24. januar 2012
Paradokser om forskernes arbeidstid
Tirsdag 24. januar ble Arbeidsforskningsinstiuttets rapport om arbeidstid i Universitets- og høyskolesektoren offentliggjort.
Resultatene viser at
- Forskere jobber mye – kanskje for mye. Men det ikke det de er misfornøyde med. De jobber mye på grunn av høye faglige ambisjoner og forventninger.
- Mye arbeid ser ikke ut til å true forskningen. De som jobber mest underviser minst og
forsker mest.
forsker mest.
- Tidsbruken er overraskende stabil over tid
- Tid brukt på administrasjon har minsket kraftig (fra 17% til 12%)
- Det er fremdeles endel forskjeller mellom kvinner og menns arbeidstid. Utfordringen er at kvinnene opplever tidskonflikten noe hardere enn menn.
Hva må gjøres?
For å bedre forholdene for vitenskaplig ansatte ved høyskoler og universitet tror jeg vi må adressere tre paradokser:
”Byråkratiparadokset” må løses: Tiden brukt på administrasjon har minket, samtidig som de ansatte føler at det har økt.
- Vi har kommet langt i å minske den faktiske tidsbruken på administrasjon. Nå må innsatsen rettes mot det som irriterer mest.
- Myndighetene må minske unødvendig rapportering og dobbeltarbeid, lærestedene må forenkle og kvitte seg med gamle og byråkratiske regler, den enkelte leder må se kritisk på møtebruk og bruk av korte tidsfrister, og den enkelte må se kritisk på egen organisering av arbeidsdagen.
"Tidsfordelingsparadokset” må løses: Folk jobber på høyskoler og universitet fordi de ønsker frihet, samtidig som det fremstår som uklart hvordan arbeidsoppgaver fordeles.
- Det er et sterkt behov for at ledelse, arbeidstakerorganisasjonene og de enkelte forskere setter seg ned og lager systemer for fordeling av byrder og goder på en måte som sikrer innsyn, medinnflytelse og fornuft. Det er oppsiktsvekkende hvor svakt dette står i sektoren i dag. Stikkord: Ledelse, ledelse, ledelse.
- Det er fornuftig at dette sikres gjennom god dialog mellom organisasjonene og ledelse. Det er ikke nødvendig at dette løses likt alle steder.
”Normaliseringsparadokset” må løses: ansatte etterspør både normale arbeidsforhold og frihet til å følge sine ambisjoner
- Det må lages arbeidsdager og arbeidsmønstre som gjør det mulig å skape karriereveier, trygghet og utvikling. Det må være mulig å ha små barn og samtidig har ambisjoner i jobben. Kanskje må ”machokulturen” vike noe i forskningssektoren?
- Arbeidet med å skape rom for forskning må videreføres. Det er uklart hva som legges i begrepet ”sammenhengende tid til forskning”, men det pågår mange spennende former for å organisere hverdagen og semestre på som bør videreutvikles.
AFI har laget en interessant rapport som kan drive debatten om arbeidstid fremover.
torsdag 19. januar 2012
Kvinnesaksnytt
Godt nytt år!
Et lite hefte fra Norsk Kvinnesaksforening ligger på mitt skrivebord. Der står det mye klokt, og det er en imponerende dugnadsinnsats som ligger bak. Torild Skard har en betydelig del av æren for det. Jeg har stor respekt for kvinner (og menn) som tar kvinnesak og kvinneperspektiv på alvor. Vi trenger dem!
På ett punkt mener jeg imidlertid at heftet ”Kvinnesaksnytt” tar feil; nemlig i artikkelen ”Ingen spor av 22. juli”. Etter kloke refleksjoner om behovet for større bevissthet omkring demokratiutvikling, folkeopplysning og politisk engasjement, hevdes det at det ikke finnes antydning til forskningsinnsats langs disse dimensjonene. Og Torild Skard spør retorisk: ”Hvordan skal vi da forhindre gjentakelse av 22. juli?”
I årets statsbudsjett er det imidlertid spor. Forskningsprogrammet ”Samfunnets kulturelle forutsetninger” er styrket med 5 millioner kroner. De samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene har fått økt sin grunnbevilgning med et tilsvarende beløp. Begrunnelsen for å øke ”Samkul”-programmet er blant annet at hendelsene den 22. juli 2011 viste oss at det er nødvendig med en dypere forståelse for hva som preger holdninger og samfunnsutviklingen. Her bør det være rom for både samfunnsvitenskap og humaniora. Mitt håp er at både Forskningsråd og forskningsmiljøene vil gå inn i dette og gi oss kunnskapsgrunnlaget for en bedre forståelse.
Jeg er overbevist om at kjønnsperspektivet er viktig i denne sammenheng. Lærdommen fra kvinnesak og kvinnekamp gir erfaringer til forståelse av ulike grupper i samfunnet, av behovet for inkludering og verdsetting, respekt og anerkjennelse.
Åse-Marie Nesse har skrevet et fantastisk dikt om den styrken som ligger hos generasjoner av kvinner:
Dei gamle kvinnene
Sterkare enn alle
er dei gamle kvinnene
dei kan bere sju vaksne søner
på strakt hjarta
løfte opp ein fallen sjømann
med sine krokete fingrar
falda i bøn
og utan å klage
kan dei vake under vekta av
ein gjennomsnitts småby
med blytunge sorger
som søv
sterkare enn alt i verden
er dei gamle kvinnene
dei lever av luft og einsemd
riv av kalenderen med stor ro
og greier nesten
å overvinne døden
Et lite hefte fra Norsk Kvinnesaksforening ligger på mitt skrivebord. Der står det mye klokt, og det er en imponerende dugnadsinnsats som ligger bak. Torild Skard har en betydelig del av æren for det. Jeg har stor respekt for kvinner (og menn) som tar kvinnesak og kvinneperspektiv på alvor. Vi trenger dem!
På ett punkt mener jeg imidlertid at heftet ”Kvinnesaksnytt” tar feil; nemlig i artikkelen ”Ingen spor av 22. juli”. Etter kloke refleksjoner om behovet for større bevissthet omkring demokratiutvikling, folkeopplysning og politisk engasjement, hevdes det at det ikke finnes antydning til forskningsinnsats langs disse dimensjonene. Og Torild Skard spør retorisk: ”Hvordan skal vi da forhindre gjentakelse av 22. juli?”
I årets statsbudsjett er det imidlertid spor. Forskningsprogrammet ”Samfunnets kulturelle forutsetninger” er styrket med 5 millioner kroner. De samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene har fått økt sin grunnbevilgning med et tilsvarende beløp. Begrunnelsen for å øke ”Samkul”-programmet er blant annet at hendelsene den 22. juli 2011 viste oss at det er nødvendig med en dypere forståelse for hva som preger holdninger og samfunnsutviklingen. Her bør det være rom for både samfunnsvitenskap og humaniora. Mitt håp er at både Forskningsråd og forskningsmiljøene vil gå inn i dette og gi oss kunnskapsgrunnlaget for en bedre forståelse.
Jeg er overbevist om at kjønnsperspektivet er viktig i denne sammenheng. Lærdommen fra kvinnesak og kvinnekamp gir erfaringer til forståelse av ulike grupper i samfunnet, av behovet for inkludering og verdsetting, respekt og anerkjennelse.
Åse-Marie Nesse har skrevet et fantastisk dikt om den styrken som ligger hos generasjoner av kvinner:
Dei gamle kvinnene
Sterkare enn alle
er dei gamle kvinnene
dei kan bere sju vaksne søner
på strakt hjarta
løfte opp ein fallen sjømann
med sine krokete fingrar
falda i bøn
og utan å klage
kan dei vake under vekta av
ein gjennomsnitts småby
med blytunge sorger
som søv
sterkare enn alt i verden
er dei gamle kvinnene
dei lever av luft og einsemd
riv av kalenderen med stor ro
og greier nesten
å overvinne døden
tirsdag 6. desember 2011
Desemberrapport fra Vitenskapsåret 2011
Vitenskap for alle!
Året 2011 ble spesielt på mange måter. Midt i feiringen av 200 års-jubiléet for Universitetet i Oslo, og midt i våre mangfoldige diskusjoner om vitenskapens plass og kunnskapens behov, rammet et brutalt angrep vårt demokrati og vår ungdom. Men midt i alt det vonde framstår debatter, ord og tanker om en mer åpen, inkluderende og demokratisk framtid. Her har også vitenskapen sin plass.
Da vi planla Vitenskapsåret, var målet å synliggjøre forskningens betydning for samfunnsutviklingen: for næringsutvikling, for klima, miljø, helse og velferd, men også for utviklingen av verdier og idéer.
Folk må forstå hva forskerne mener – også når de sier at det er viktig å forske for erkjennelsens skyld. Alle skal eie forskningen, ikke bare forskerne. Dette er også grunnen til at jeg valgte å gå bredt ut for å treffe dem som blir påvirket av forskningen, og trekke dem inn i den forskningspolitiske diskusjonen.
Nå har selvsagt ikke alle arrangementene vært for folk flest, men på mange har vi hentet inn folk utenfor forskningspolitikkens indre krets. På konferansen om forholdet mellom vitenskap og samfunn ”Kan vi stole på vitenskap?” inviterte vi noen skoleklasser fra videregående skoler. De elevene imponerte – og de stilte både statsråder og forskere noen av de beste og mest utfordrende spørsmålene i hele vitenskapsåret.
Vi har også fått med oss mange fra næringsliv, fra forvaltning og det sivile samfunn, og vi har hatt seminarer og konferanser arrangert av interesseorganisasjoner, bedrifter og etater.
Vitenskapen er vill og vakker!
Jeg innledet Vitenskapsåret med en kronikk i Aftenposten 23. desember i fjor der jeg skrev at ”I jubileumsåret 2011 synes jeg det er grunn til å løfte fram begrepet vitenskap, det litt høytidelige, flotte og farlige ordet vitenskap, som bærer i seg vår undring og vår beundring i møtet med vanskelig, men også vill og vakker verden.”
Jeg la vekt på vitenskapens fortrinn, men inkludere kritiske spørsmål om dens begrensninger. Og jeg ville øke bevisstheten om vitenskapens egenart.
Vitenskapen søker sannhet. Og vi aksepterer at sannhet nettopp er et ideal, og at kunnskapen hele tiden utvides og revurderes. Men på et tidspunkt er verdens vitenskapsfolk bredt og unisont enige om at noe er sant: penicillin dreper bakterier, klorfluorkarboner skader ozonlaget, den globale oppvarmingen er delvis menneskeskapt. Da vil det være uansvarlig av politikere ikke å handle deretter. Usikkerheten og begrensningene må på dgasorden, men også mulighetene!
Tvil og kritikk er et tveegget sverd. Det er våre fremste verktøy for å bringe forskningen videre, men det er også med på å begrense iverksettingen av tiltak som vi senere innser skule vært iverksatt mye før. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var farlig før det kom en politisk reaksjon?
Tvilen virker, fordi mange tror at vitenskap handler om kalde, harde udiskutable fakta. Hvis noen så forteller at noe er usikkert, oppfatter folk at hele forskningen er i villrede. Forskerne derimot, vet at det ikke er slik. De vet at det er usikkerhet i all forskning, fordi forskning og kunnskapsutvikling er en stadig pågående prosess. Ja, vi vet at røyking fører til kreft, men vi forstår ennå ikke fullt og helt mekanismene som gjør at det skjer.
Hva nå?
Vitenskapsårets erfaringer og kunnskapsdebatter blir et av de viktigste grunnlagene for Forskningsmeldinga 2013. Det arbeidet begynner nå. Men først skal vi ha med oss konferansen ”Kulturen i kunnskapssamfunnet” som i seg selv er en god illustrasjon på kunnskapstriangelet: samspillet mellom høyere utdanning, forskning og innovasjon. På denne konferansen spør vi hvordan Norge skal bli en enda mer kreativ og innovativ nasjon framover, og vi peker på barrierer og ikke minst muligheter som ligger i triangelets elementer: hvordan skal vi bli bedre på det sektorovergripende og tverrfaglig, hvordan skal vi få til bedre samspill og partnerskap?
I løpet av Vitenskapsåret har vi satt kunnskapstriangelet på dagsordenen i flere sammenheng. Fra oppussing, forbrukerbevissthet og miljøutfordringer til Norges bidrag til bedre innsikt i klimautfordringen. Overalt må vi finne nye måter for samspill og samarbeid mellom aktørene innen utdanning, forskning og innovasjon. Dette er kanskje ett av hovedspørsmålene på veien videre.
Året 2011 ble spesielt på mange måter. Midt i feiringen av 200 års-jubiléet for Universitetet i Oslo, og midt i våre mangfoldige diskusjoner om vitenskapens plass og kunnskapens behov, rammet et brutalt angrep vårt demokrati og vår ungdom. Men midt i alt det vonde framstår debatter, ord og tanker om en mer åpen, inkluderende og demokratisk framtid. Her har også vitenskapen sin plass.
Da vi planla Vitenskapsåret, var målet å synliggjøre forskningens betydning for samfunnsutviklingen: for næringsutvikling, for klima, miljø, helse og velferd, men også for utviklingen av verdier og idéer.
Folk må forstå hva forskerne mener – også når de sier at det er viktig å forske for erkjennelsens skyld. Alle skal eie forskningen, ikke bare forskerne. Dette er også grunnen til at jeg valgte å gå bredt ut for å treffe dem som blir påvirket av forskningen, og trekke dem inn i den forskningspolitiske diskusjonen.
Nå har selvsagt ikke alle arrangementene vært for folk flest, men på mange har vi hentet inn folk utenfor forskningspolitikkens indre krets. På konferansen om forholdet mellom vitenskap og samfunn ”Kan vi stole på vitenskap?” inviterte vi noen skoleklasser fra videregående skoler. De elevene imponerte – og de stilte både statsråder og forskere noen av de beste og mest utfordrende spørsmålene i hele vitenskapsåret.
Vi har også fått med oss mange fra næringsliv, fra forvaltning og det sivile samfunn, og vi har hatt seminarer og konferanser arrangert av interesseorganisasjoner, bedrifter og etater.
Vitenskapen er vill og vakker!
Jeg innledet Vitenskapsåret med en kronikk i Aftenposten 23. desember i fjor der jeg skrev at ”I jubileumsåret 2011 synes jeg det er grunn til å løfte fram begrepet vitenskap, det litt høytidelige, flotte og farlige ordet vitenskap, som bærer i seg vår undring og vår beundring i møtet med vanskelig, men også vill og vakker verden.”
Jeg la vekt på vitenskapens fortrinn, men inkludere kritiske spørsmål om dens begrensninger. Og jeg ville øke bevisstheten om vitenskapens egenart.
Vitenskapen søker sannhet. Og vi aksepterer at sannhet nettopp er et ideal, og at kunnskapen hele tiden utvides og revurderes. Men på et tidspunkt er verdens vitenskapsfolk bredt og unisont enige om at noe er sant: penicillin dreper bakterier, klorfluorkarboner skader ozonlaget, den globale oppvarmingen er delvis menneskeskapt. Da vil det være uansvarlig av politikere ikke å handle deretter. Usikkerheten og begrensningene må på dgasorden, men også mulighetene!
Tvil og kritikk er et tveegget sverd. Det er våre fremste verktøy for å bringe forskningen videre, men det er også med på å begrense iverksettingen av tiltak som vi senere innser skule vært iverksatt mye før. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var farlig før det kom en politisk reaksjon?
Tvilen virker, fordi mange tror at vitenskap handler om kalde, harde udiskutable fakta. Hvis noen så forteller at noe er usikkert, oppfatter folk at hele forskningen er i villrede. Forskerne derimot, vet at det ikke er slik. De vet at det er usikkerhet i all forskning, fordi forskning og kunnskapsutvikling er en stadig pågående prosess. Ja, vi vet at røyking fører til kreft, men vi forstår ennå ikke fullt og helt mekanismene som gjør at det skjer.
Hva nå?
Vitenskapsårets erfaringer og kunnskapsdebatter blir et av de viktigste grunnlagene for Forskningsmeldinga 2013. Det arbeidet begynner nå. Men først skal vi ha med oss konferansen ”Kulturen i kunnskapssamfunnet” som i seg selv er en god illustrasjon på kunnskapstriangelet: samspillet mellom høyere utdanning, forskning og innovasjon. På denne konferansen spør vi hvordan Norge skal bli en enda mer kreativ og innovativ nasjon framover, og vi peker på barrierer og ikke minst muligheter som ligger i triangelets elementer: hvordan skal vi bli bedre på det sektorovergripende og tverrfaglig, hvordan skal vi få til bedre samspill og partnerskap?
I løpet av Vitenskapsåret har vi satt kunnskapstriangelet på dagsordenen i flere sammenheng. Fra oppussing, forbrukerbevissthet og miljøutfordringer til Norges bidrag til bedre innsikt i klimautfordringen. Overalt må vi finne nye måter for samspill og samarbeid mellom aktørene innen utdanning, forskning og innovasjon. Dette er kanskje ett av hovedspørsmålene på veien videre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)