Paradokser om forskernes arbeidstid

Tirsdag 24. januar ble Arbeidsforskningsinstiuttets rapport om arbeidstid i Universitets- og høyskolesektoren offentliggjort.

Resultatene viser at

- Forskere jobber mye – kanskje for mye. Men det ikke det de er misfornøyde med. De jobber mye på grunn av høye faglige ambisjoner og forventninger.

- Mye arbeid ser ikke ut til å true forskningen. De som jobber mest underviser minst og
forsker mest.

- Tidsbruken er overraskende stabil over tid

- Tid brukt på administrasjon har minsket kraftig (fra 17% til 12%)

- Det er fremdeles endel forskjeller mellom kvinner og menns arbeidstid. Utfordringen er at kvinnene opplever tidskonflikten noe hardere enn menn.

Hva må gjøres?

For å bedre forholdene for vitenskaplig ansatte ved høyskoler og universitet tror jeg vi må adressere tre paradokser:

”Byråkratiparadokset” må løses: Tiden brukt på administrasjon har minket, samtidig som de ansatte føler at det har økt.

• Vi har kommet langt i å minske den faktiske tidsbruken på administrasjon. Nå må innsatsen rettes mot det som irriterer mest.
• Myndighetene må minske unødvendig rapportering og dobbeltarbeid, lærestedene må forenkle og kvitte seg med gamle og byråkratiske regler, den enkelte leder må se kritisk på møtebruk og bruk av korte tidsfrister, og den enkelte må se kritisk på egen organisering av arbeidsdagen.

"Tidsfordelingsparadokset” må løses: Folk jobber på høyskoler og universitet fordi de ønsker frihet, samtidig som det fremstår som uklart hvordan arbeidsoppgaver fordeles.

• Det er et sterkt behov for at ledelse, arbeidstakerorganisasjonene og de enkelte forskere setter seg ned og lager systemer for fordeling av byrder og goder på en måte som sikrer innsyn, medinnflytelse og fornuft. Det er oppsiktsvekkende hvor svakt dette står i sektoren i dag. Stikkord: Ledelse, ledelse, ledelse.
• Det er fornuftig at dette sikres gjennom god dialog mellom organisasjonene og ledelse. Det er ikke nødvendig at dette løses likt alle steder.

”Normaliseringsparadokset” må løses: ansatte etterspør både normale arbeidsforhold og frihet til å følge sine ambisjoner

• Det må lages arbeidsdager og arbeidsmønstre som gjør det mulig å skape karriereveier, trygghet og utvikling. Det må være mulig å ha små barn og samtidig har ambisjoner i jobben. Kanskje må ”machokulturen” vike noe i forskningssektoren?
• Arbeidet med å skape rom for forskning må videreføres. Det er uklart hva som legges i begrepet ”sammenhengende tid til forskning”, men det pågår mange spennende former for å organisere hverdagen og semestre på som bør videreutvikles.

AFI har laget en interessant rapport som kan drive debatten om arbeidstid fremover.