Desemberrapport fra Vitenskapsåret 2011

Vitenskap for alle!
Året 2011 ble spesielt på mange måter. Midt i feiringen av 200 års-jubiléet for Universitetet i Oslo, og midt i våre mangfoldige diskusjoner om vitenskapens plass og kunnskapens behov, rammet et brutalt angrep vårt demokrati og vår ungdom. Men midt i alt det vonde framstår debatter, ord og tanker om en mer åpen, inkluderende og demokratisk framtid. Her har også vitenskapen sin plass.

Da vi planla Vitenskapsåret, var målet å synliggjøre forskningens betydning for samfunnsutviklingen: for næringsutvikling, for klima, miljø, helse og velferd, men også for utviklingen av verdier og idéer.

Folk må forstå hva forskerne mener – også når de sier at det er viktig å forske for erkjennelsens skyld. Alle skal eie forskningen, ikke bare forskerne. Dette er også grunnen til at jeg valgte å gå bredt ut for å treffe dem som blir påvirket av forskningen, og trekke dem inn i den forskningspolitiske diskusjonen.

Nå har selvsagt ikke alle arrangementene vært for folk flest, men på mange har vi hentet inn folk utenfor forskningspolitikkens indre krets. På konferansen om forholdet mellom vitenskap og samfunn ”Kan vi stole på vitenskap?” inviterte vi noen skoleklasser fra videregående skoler. De elevene imponerte – og de stilte både statsråder og forskere noen av de beste og mest utfordrende spørsmålene i hele vitenskapsåret.

Vi har også fått med oss mange fra næringsliv, fra forvaltning og det sivile samfunn, og vi har hatt seminarer og konferanser arrangert av interesseorganisasjoner, bedrifter og etater.

Vitenskapen er vill og vakker!
Jeg innledet Vitenskapsåret med en kronikk i Aftenposten 23. desember i fjor der jeg skrev at ”I jubileumsåret 2011 synes jeg det er grunn til å løfte fram begrepet vitenskap, det litt høytidelige, flotte og farlige ordet vitenskap, som bærer i seg vår undring og vår beundring i møtet med vanskelig, men også vill og vakker verden.”

Jeg la vekt på vitenskapens fortrinn, men inkludere kritiske spørsmål om dens begrensninger. Og jeg ville øke bevisstheten om vitenskapens egenart.

Vitenskapen søker sannhet. Og vi aksepterer at sannhet nettopp er et ideal, og at kunnskapen hele tiden utvides og revurderes. Men på et tidspunkt er verdens vitenskapsfolk bredt og unisont enige om at noe er sant: penicillin dreper bakterier, klorfluorkarboner skader ozonlaget, den globale oppvarmingen er delvis menneskeskapt. Da vil det være uansvarlig av politikere ikke å handle deretter. Usikkerheten og begrensningene må på dgasorden, men også mulighetene!

Tvil og kritikk er et tveegget sverd. Det er våre fremste verktøy for å bringe forskningen videre, men det er også med på å begrense iverksettingen av tiltak som vi senere innser skule vært iverksatt mye før. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var farlig før det kom en politisk reaksjon?

Tvilen virker, fordi mange tror at vitenskap handler om kalde, harde udiskutable fakta. Hvis noen så forteller at noe er usikkert, oppfatter folk at hele forskningen er i villrede. Forskerne derimot, vet at det ikke er slik. De vet at det er usikkerhet i all forskning, fordi forskning og kunnskapsutvikling er en stadig pågående prosess. Ja, vi vet at røyking fører til kreft, men vi forstår ennå ikke fullt og helt mekanismene som gjør at det skjer.

Hva nå?
Vitenskapsårets erfaringer og kunnskapsdebatter blir et av de viktigste grunnlagene for Forskningsmeldinga 2013. Det arbeidet begynner nå. Men først skal vi ha med oss konferansen ”Kulturen i kunnskapssamfunnet” som i seg selv er en god illustrasjon på kunnskapstriangelet: samspillet mellom høyere utdanning, forskning og innovasjon. På denne konferansen spør vi hvordan Norge skal bli en enda mer kreativ og innovativ nasjon framover, og vi peker på barrierer og ikke minst muligheter som ligger i triangelets elementer: hvordan skal vi bli bedre på det sektorovergripende og tverrfaglig, hvordan skal vi få til bedre samspill og partnerskap?

I løpet av Vitenskapsåret har vi satt kunnskapstriangelet på dagsordenen i flere sammenheng. Fra oppussing, forbrukerbevissthet og miljøutfordringer til Norges bidrag til bedre innsikt i klimautfordringen. Overalt må vi finne nye måter for samspill og samarbeid mellom aktørene innen utdanning, forskning og innovasjon. Dette er kanskje ett av hovedspørsmålene på veien videre.