Opposisjonens avmakt?

Min gode bekjente gjennom mange år, Trine Skei Grande, har gjort det til sin favorittøvelse å skjelle ut regjeringen generelt og meg spesielt. I siste nummer av Forskerforum gjør hun det igjen, med usaklige personkarakteristikker først og fremst av meg, men også av statsrådskollega Kristin Halvorsen og KUF-komiteens leder Marianne Aasen.

En opposisjonspolitiker får nok lett følelsen av avmakt når det er flertallsregjering, og når dermed de mest avgjørende politiske diskusjonene foregår internt i regjeringen. Men det er flere måter å håndtere det på. Både Skei Grandes forgjenger fra Venstre i KUF-komiteen, Odd Einar Dørum og flere av dagens øvrige opposisjonspolitikere i den samme komiteen har vært og er mye mer opptatt av å finne gode løsninger og debatter. Både Høyre, FrP og KrF har kommet med innspill som vi har tatt hensyn til. Dette inkluderer initiativ til gode debatter i Stortingssalen. Det å være politisk uenig behøver ikke bety utskjelling og sverting. Skei Grande inviterer ikke akkurat til nærmere kontakt ved sine stadige, uforsonlige og kraftige angrep.

Skei Grande mener jeg har levert for få saker til Stortinget. Vanligvis bruker hun mye energi på å hevde at forskning og høyere utdanning er langsiktige satsinger. Dette er jeg enig i. Feltet egner seg ikke for mange enkeltsaker; langsiktighet og forutsigbarhet er grunnleggende. Nettopp derfor har jeg satt i gang brede prosesser for å utvikle politikken videre: Vitenskapsåret 2011 er første etappe fram mot ny forskningsmelding i 2013. Regjeringen arbeider bredt og åpent med en ny stortingsmelding om utdanningene for velferdstjenestene, samtidig som vi følger opp det grunnlaget som er lagt for ny lærerutdanning og flere og bedre lærere. Vi har hatt en arbeidsgruppe som har utredet handlingsrommet ved våre høyere utdanningsinstitusjoner, vi har i de samme institusjonene en åpen og spennende prosess med samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, og vi har i oppfølgingen av stortingsmeldinga om utdanningslinja løftet fram fagskolene. Meldinger som er i arbeid, kommer selvsagt til Stortinget når de er ferdige, men alle oppfølginger og prosesser er presentert for Stortinget i budsjettdokumenter eller tatt opp i interpellasjoner. At Venstre ikke bryr seg så mye om dette, må være partiets eget valg.

Det mest oppsiktsvekkende i intervjuet med Forskerforum er at Skei Grande går så langt i sin svartmaling at journalisten må korrigere hennes virkelighetsbeskrivelser. Venstre kan godt mene at de vil satse mer på forskning og høyere utdanning enn regjeringen. Men jeg står trygt og dokumentert på at veksten i forskningsbevilgningene har vært betydelig i de rødgrønnes regjeringstid (vekst på 51 prosent – 28 prosent realvekst), og at vår stasing på nye studieplasser har vært kraftfull: neste 7 000 nye studieplasser som etter hvert vil øke kapasiteten i høyere utdanning med over 19 000. Det er tydelig at Skei Grandes opplevelse av avmakt virker slik at når hun ikke når fram med sin elendighetsbeskrivelse, tyr hun til utskjelling og usaklige personangrep. Det er ikke særlig konstruktivt!