Forskningens utfordringer og muligheter

Per Brandtzæg hadde nylig et innlegg i VG under overskriften “Rentenist eller innovatør?”. Brandtzæg er en av de mest aktive forskningspolitiske debattantene – og skal ha honnør for det. Jeg er helt enig med ham i at kunnskap er den sikreste investering fram mot en krevende framtid, og at kunnskap her må være i betydningen “kunnskapstriangelet”: forskning, høyere utdanning og innovasjon. Gjerne med universitetene som limet mellom disse.

Kunnskapstriangelet er sentralt for regjeringen. Sammenhengen mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon gir mening, både når vi gir rom for flere studenter, når vi styrker forskningen og når v i oppfordrer både høyere utdanningsinstitusjoner og næringsliv til å være åpne om kunnskapsbehov og å kjenne til hverandre. Det er ikke uten grunn av vi satser på å utdanne flere og bedre lærere, helsearbeidere og ingeniører samtidig som vi styrker kunnskapsgrunnlaget ved å gi muligheter både for fremragende forskning og fremragende undervisning.

Brandtzæg er bekymret for “fri” forskning og for forutsigbarheten i forskningen. Regjeringen omprioriterte ganske riktig i årets budsjett, slik at Forskningsrådets program for fri prosjektstøtte ble styrket. Men jeg vil hevde at forskning som ikke er omfattet av en eller annen ramme eller satsingsområde også har en stor grad av mulighet til forskerstyring. Og uansett hva Brandtzæg måtte mene om SFFene, så bidrar de til å heve kvaliteten. Universitetene kunne kanskje være enda flinkere til å sikre inkludering og videreutvikling av den frontkunnskap som SFFene leverer.

Men når dette er sagt om den forskningspolitiske debatt, så skal det mye til for alle debattanter å la være å ta pengerunden. Henning Warlo viser det til fulle i sitt tilsvar til Brandtzæg. Her er det bare snakk om hvor mye mer i dette tilfelle Høyre ville ha bevilget til forskning generelt og til “fri” forskning spesielt, dersom de hadde makten. Jeg aksepterer selvsagt at forskningsbevilgningene er grunnleggende, men her har da virkelig regjeringen levert med en økning på 51% fra 2005 til 2011. Nesten iIkke noe annet satsingsområde har hatt en like stor økning!

Vi ser selvsagt utfordringene med forskningsfondet og avhengigheten av rentenivået. Det er en viktig oppgave vi må løse i de nærmeste årene, ikke minst fordi veksten i forskningsbudsjettene skal fortsette, jfr Forskningsmeldinga “Klima for forskning” fra 2009.

Vitenskapsåret 2011 er starten på neste forskningsmelding. Den kommer i 2013. Jeg har fremdeles et håp om at forskningsdebatten i Vitenskapsåret dreier seg om vitenskapen, om nysgjerrigheten, om innholdet og kvaliteten i forskningen, om hva slag spørsmål vi skal stille og hvilke svar vi kan få om alt det vi mennesker gjør og alt det naturen overrasker oss med.