Feilresonnement om internasjonalisering

I Stortinget var det forleden debatt om internasjonalisering med utgangspunkt i en spennende interpellasjon fra Henning Warloe fra Høyre. Venstre gjorde som de pleier: Trine Skei Grande besvarer alle debatter om universiteter og høyskoler med å si at ”vi [er] alvorlig bekymret når basisbevilgningene til institusjonene presses over tid, som vi nå ser at de gjør”. Kanskje taktisk lurt, men er resonnementet sant?

Dette var altså en debatt om norske universiteter sin posisjon internasjonalt. Vi må derfor anta at Venstres resonnement har omtrent følgende struktur:
1. Basisbevilgninger er positivt korrelert med suksess internasjonalt
2. Basisbevilgningene har gått ned
3. Resultatene internasjonalt blir dårligere

Om vi begynner med tredje ledd i det logiske resonnementet, er det verdt å spørre hvordan Venstre mener norske universiteter og høyskolers resultater har blitt dårligere. Det er åpenbart stort forbedringspotensiale på mange områder internasjonalt – for eksempel bør norske studenter dra mer ut, og vi trenger mer forskningssamarbeid både langs etablerte mønstre (Nord-Amerika og EU) og med nye land (eks. Kina og Brasil). Men så vidt jeg vet har Norge framgang på de aller fleste mål internasjonal kvalitet, med framgang på andelen av internasjonal publisering som mest tydelig. På målene vi ikke går fram, er resultatene preget av videreføring.

Har basisbevilgningene gått ned? De har ikke gått ned i absolutte eller reelle beløp. Det har derimot vært en kraftig vekst i universitetenes og høyskolenes bevilgninger de siste 5 årene. Kuttet fra 2007 er for lengst tatt igjen. Men bevilgningene til forskning utenom universiteter og høyskoler har økt enda mer, så andelen grunnbevilgning i forhold til den totale aktiviteten i sektoren har gått ned. Hvorfor flere finansieringsstrømmer fører til dårligere resultater er ikke opplagt. Så vil Venstre si at universitetene har fått så mye mer å gjøre (for eksempel fordi det er økning i antallet studenter). Et slikt resonnement er selvfølgelig umulig å gardere seg mot. Men tallene har så langt ikke bekreftet påstanden.

Jeg er sikker på at sannheten er mer komplisert enn Venstre tror. Målrettede virkemidler for å øke internasjonalisering av forskning virker bedre enn å sende pengene til grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler uten at vi vet om det når fram i kampen om andre (og gode) formål på det enkelte universitet og den enkelte høyskole.