Et godt grunnlag med Kvalitetsreformen

Noen lengter tilbake til tiden før Kvalitetsreformen. De som tenker slik, har ikke tatt inn over seg at det var helt nødvendig å gjøre noe. Studentene ble ikke fulgt opp, kvalitetskrav var utydelige og altfor mange saker kom på statsrådens bord. Studentveksten ble håndtert mer tilfeldig. Den største utfordringen i høyere utdanning nå er å holde en høy kvalitet samtidig som stadig flere skal få mulighet til utdanning – en framtidsrettet investering for den enkelte og for samfunnet.

Det var bred politisk enighet om Kvalitetsreformen da den startet opp i 2002. Regjeringer av ulik politisk farge hadde fått sette sitt preg på den da den ble vedtatt av Stortinget og iverksatt fra 2003. Innføringen av reformen var krevende for institusjonene, og det var derfor nødvendig med mer ressurser. Finansieringen skjedde med en økning i bevilgningen på nesten 1,2 mrd kroner fordelt over perioden 2002-2004. Dette var i tråd med hva sektoren selv mente at reformen ville koste.

Det solide grunnlaget vi har nå, består i
• en felles lov for universiteter og høgskoler, men likevel med en klar forståelse av at ikke alle skal være like; tvert imot en oppfordring til mangfold
• en felles forståelse av at undervisning skal være forskningsbasert, men likevel en erkjennelse av at universitetene har et tyngre forskningsansvar
• et forutsigbart system for kategoriendring hvor det er slutt på politisk bestemte universiteter, og hvor kategoriendringer skjer etter klare faglige føringer og et eget kvalitetssikringssystem.
• Større selvstendighet for institusjonene: frihet med ansvar.

Med universitetenes sterkere autonomi – og dermed behov for en sterkere ledelse – er det overhodet ingen politiske føringer som hindrer mer dannelse, bedre lærerkrefter og sterkere faglig konsentrasjon.

Hvordan får så universitetene og høgskolene sine ressurser? Er det slik at alt er premiering for ”fabrikkproduksjon” av uteksaminerte studenter? Nei, selvsagt ikke.
Av de 23,3 mrd som i 2010 går til universiteter og høgskoler, er 14,1 mrd (altså langt mer enn halvparten) grunnbevilgninger. Langsiktige, strategiske midler. 5,4 mrd er resultatbasert i forhold til avlagte studiepoeng, mens 3,7 mrd er resultatbasert i forhold til forskning. Jeg synes dette er en rimelig balanse. Arbeidsgruppa som har vurdert handlingsrommet i universitetene og høgskolene har dessuten vist at det er muligheter for større handlingsrom – også økonomisk.
Samtidig med at grunnbevilgningene har økt hele tiden siden reformen ble innført, er universitetene og høgskolene i tillegg tilført rundt 600 millioner kroner for å ha fått studentene gjennom viktig utdanning. Jeg tror de fleste vil synes at det er rett og rimelig.

Men blir det ikke altfor mange universiteter? Spres midlene for tynt utover? Nei, tvert imot. Vi stimulerer til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon (SAK). Det betyr sterkere og mer robuste fagmiljøer. Vi trenger vårt mangfold av universiteter og høgskoler i en tid hvor høyere utdanning er viktigere enn noensinne og hvor hele landet trenger høyt kvalifisert arbeidskraft! Det er dessuten ingen garanti for at det ville blitt mer penger til breddeuniversitetene dersom de tidligere høgskolene hadde fortsatt å være høgskoler.

Jeg våger faktisk den påstand at dersom nye universiteter fortsatt skulle være politisk bestemt, så ville vi hatt enda flere i dag. Nå stilles det faglige krav, og de nye universitetene har gjennomført et hardt og målrettet faglig arbeid for å nå sin nye status. Vi bør alle da ha tillit til at de videreutvikler kvalitet i alle sine aktivteter.