mandag 3. oktober 2011

Hvordan får vi enda bedre helse- og sosialfagutdanninger?

Arbeidet med å skrive en stortingsmelding om velferdsstatens yrker går nå over i en viktig fase med politiske avklaringer.

Blant annet er vi midt i en viktig diskusjon om de helse- og sosialfaglige utdanningene. Hvordan skal vi bli enda bedre til å ta oss av barnevernsbarn slik at de mestrer livet sitt? Av arbeidsløse slik at de får og mestrer et arbeid? Av rusmisbrukere slik at de kommer tilbake til samfunnet? Av psykisk syke slik at de møter respekt og opplever at de er verdsatt som mennesker? Av syke slik at de får best mulig behandling?

Vi har gode utdanninger for mye av dette i dag, men de dekker ikke alt like godt. Dessuten er det noen sentrale utfordringer som handler om at profesjonene må samhandle bedre, kjenne bedre til hverandre og hverandres grunnlag. Profesjonsidentitet og stolthet kan komme i motsetning til behovet for kommunikasjon og samhandling. Avgjørende i alt arbeid med barnevernsbarn, med sosialklienter, med folk med psykiske lidelser og med dem som oppsøker et NAV-kontor, er at det ofte trengs flere typer kompetanse, det trengs fagfolk som samarbeider. Da er det viktig at disse fagfolkene har respekt for hverandre.

Vi vet at vi trenger både generalister og spesialister. Noen kjernespørsmål er: bygger vi best opp en spesialisering slik for eksempel leger og sykepleiere gjør i dag ved å ha en generalistutdanning som grunnlag og spesialisering som neste trinn? Eller er brukergruppene best tjent med at vi starter spesialiseringen med en gang? Er det slik at noen utdanninger eller profesjoner skal være de eneste til å gi tjenester til bestemte brukergrupper?

Jeg ser at det er reaksjoner på noen måter å tenke på når det gjelder forholdet mellom generalister og spesialister og deres utdanningsløp. Jeg er selvsagt åpen for å vurdere ulike måter å gjøre det på. Det som er viktig for meg er å ta vare på det beste vi har i eksisterende utdanninger, men samtidig erkjenne behovet for ekstra dimensjoner. Det er å være trygg i sin egen profesjon, samtidig som man ikke misforstår sin trygghet slik at de andre faggruppene man må samarbeide med oppfattes som lite kompetente.

Jeg håper at vi i den politiske prosessen som gjenstår i meldingsarbeidet om velferdsstatens yrker, makter å finne gode løsninger på de spørsmålene som er stilt. Og jeg håper at det kan skje uten den mistro og manglende tillit som det er sterke tendenser til i debatten de siste dagene. Selvsagt må vi ha debatt, men den må ikke baseres på antakelser, men på fakta.

For vi har alle et felles mål: utdanninger og kompetanse til brukernes beste!

6 kommentarer:

  1. Sammen med Kåre Heggen har jeg i en kronikk på nettsiden til KD og svar på innlegg i Fontene tatt til orde for en bred felles sosialarbeiderutdanning med spesialisering på videreutdanning og masternivå. Derfor er jeg begeistret for den modellen som ble lagt fram for NRHS for et par uker siden. Vi er mange som mener at det er uheldig å målrette og innsnevre kunnskapstilfanget tidlig i et utdanningsløp.

    Det kan vel ikke være overraskende for KD at det vekker motstand når det foreslås å omstrukturere dagens utdanninger. Men jeg synes det er trist og lite konstruktivt at din egen utdanning som sosionom oppfattes å være årsaken til at KD har lansert den modellen som nå er blitt kjent rundt i fagmiljøene. Det vitner om liten tillit til det arbeidet som har pågått for å styrke og videreutvikle utdanningene til velferdsyrkene.

    Jeg har selv møtt samme argumentasjon når jeg har deltatt i utdanningspolitisk debatt, nemlig at jeg er ute etter å gjenerobre sosionomenes profesjonshegemoni fra 70-tallet. Med en doktorgrad i profesjonstudier, og en empirisk studie om bruk av kunnskap i barnevernfeltet, har jeg heldigvis langt større ambisjoner når det gjelder utdanning av sosialarbeidere enn å vende tilbake til 70-tallet.

    Min egen forskning og årelange erfaring som sosionom i barnevernfeltet på ulike nivåer har overbevist meg om at kunnskap må bygges både i bredden og i dybden, dessuten at kunnskap er overførbar, slik at kunnskap som tilegnes på ett område eller overfor en brukergruppe har verdi og er nyttig i mange ulike kontekster. Jeg ser ingen argumenter for at sosialarbeiderutdanningene skiller seg fra profesjonsutdanninger som sykepleie, psykologi og medisin når det gjelder forholdet mellom generell kunnskap og spesialisering. Det er viktig å holde fast på at ingen blir spesialister med 3 års utdanning.

    Jeg håper KD ikke går bort i fra modellen med det fjerde året med veiledet praksis som fører fram til autorisasjon og spesialisering på masernivå. Mange fagfeller har kontaktet meg i dag og bedt meg om å understreke dette. Lykke til med det videre arbeidet!

    Jorunn Vindegg
    Førsteamanuensis Høgskolen i Oslo og Akershus

    SvarSlett
  2. Som ferdigutdanna sosionomstudent mener jeg at en sammenslåing av de ulike sosialfaglige utdanningene er et feilgrep. Jeg mener vi må ha det slik som det er i dag, men kanskje bli flinkere til å ha tverrfaglige samarbeidsprosjekter mens vi fortsatt går på skolen slik at vi blir kjent med hver av andre fagretningene og deres kunnskap.

    En kommentar til noe helt annet. Jeg har har merket meg at bruken av ordet 'sosial' er i ferd med å forsvinne fra lovverket og offentlige skriverier. Og at ord som 'helse' og 'omsorg' i større og større grad er i ferd med å ta over. Dette stiller jeg og mange av mine tidligere medstudenter oss kristiske til. Jeg er hverken helse eller omsorgsarbeider. Jeg er sosialarbeider.

    Michaela

    SvarSlett
  3. Da jeg gikk ut av sosionomstudiet visste jeg lite om mye. Det et klart det var utfordrende å ikke være "fiks ferdig" til å jobbe i NAV. Imidlertid er menneskene vi daglig møter i NAV så forskjellige og har så ulik problematikk at jeg ville ikke vært foruten noen deler av min utdannelse! Jeg vil ikke bare være en sosionom som kan mye om forvaltning eller NAV-systemet, jeg vil også vite hvordan jeg skal møte mennesker på en god måte og vite litt om ulike diagnoser og sykdommer, slik at jeg vet hvor vi skal henvise videre! Vi skal kunne stille spørsmål i arbeid med samarbeidspartnere i spesialisthelsetjenesten samtidig som vi sikrer mennesker økonomisk!

    Det er mye vi kan gjøre med videreutdanning, men la oss ha grunnutdanningen vår slik den er!

    SvarSlett
  4. Profesjons forskjeller og barnefokus.

    Tora inviterer til en åpen faktabasert debatt om fremtidens utdanninger til velferdsstaten. Hennes utfordring er om vi skal ha geralist utdanninger i bunn og senere spesialiseringer (lege og sykepleiere)eller mer spissede eller målgruppe orienterte utdanninger på bachelor nivå(BSV).

    Jeg må innrømme at det er to av premissene i den debatten jeg er uenig i. I motsetning til sykepleier og medisin har barnevernspedagoger (og vernepleiere) og sosionomer to ulike beslektede metodefag sosialpedagogikk og sosialt arbeid. De har samme anliggende – å inkludere marginaliserte grupper, men ulike innretning. Sosialt arbeid støtter seg på samfunnsfaglig forståelse av inkluderings og ekskluderings prosesser, og metoder knyttet til dette (arbeidslinja, empowerment, fattigdoms bekjempelse). Sosialpedagogikken støtter seg i større grad på pedagogikken; kunnskapen om hvordan lære barn, unge eller utviklingshemmede de ferdighetene de trenger for å bli inkludert og rommet i samfunnet (miljøterapi, ART, ambulant jobbing, ADL ferdigheter mv). Så forslaget Jorun Vindegg støtter om å lage en felles sosialarbeider utdanning blir å slå sammen to fag – ikke et fag med en senere spesialisering eller målgruppe tekning. Sånn sett henger forslaget om generell miljøterapeut utdanning mer på greip – men er ikke støtte av noe utover departementets arbeidsgruppe.

    En viktig grunn til det er både vernepleiere og barnevernspedagoger vil oppleve den yrkesrollen som svært trang. Barndom er ikke en velferdsreform eller målgruppe. Barn har sine unike behov på mange ulike arenaer og situasjoner. De trenger beskyttelse, hjelp til å forstå verden, og til å få fram sine tanker meninger og følelser. Det avgjørende er å beholde en utdanning med et klart barneperspektiv – som klarer, tør og orker å se verden ut fra barnas perspektiv. Det er nødvendig å ha den kompetansen både på grunnutdannings, master og dr grads nivå i barnevernet. Men det er like viktig i BUP- feltet, skolen, barnehagene, fritidsklubbene og alle steder hvor særlig utsatt barn og unge er. For svare på Toras utfordring. I medisin og sykepleier blir barn og unge lett en målgruppe med noe spesielle behov. For lærere og førskolelærere blir skolen og barnehage arenaen og kunnskapsinnlæring lett dominerende perspektiver. Vi treger derfor en utdanning som har utgangspunkt i barneperspektivet noe barnevernspedagogene har.
    Jeg jobber med videreutdanning av min profesjon og 7 andre barne og unges psykiske helse. Der er det tydelig at mye av kunnskapstilegnelsen skjer med profesjonens briller – leger ser etter somatikk, sosionomer etter fattigdom, barnevernspedagoger omsorgssvikt og psykologer kognitive vansker. Derfor er det om vi ønsker at noe skal se barn viktig at de starter i det sporet fra bunnen av. Hvis ikke vil barna nok en gang bli en målgruppe. Trygghet på egne perspektiv og ansvar ser også ut til å hjelpe for å jobbe bra tverrfaglig, og kunne ta inn andre syn og perspektiver. Derfor bør vi sikre trygghet i egnet fag, perspektiver og stå sted i bunnen, og utvide perspektivene senere. Vi trenger fortsatt både en barnevernspedagog og vernepleier utdanning i Norge.

    Olav Sanness Vika
    Studieleder for barnevernspedagogene i spesialistutdanningen
    R-BUP øst og sør

    SvarSlett
  5. Det er flott at politikere deler sine synspunkter og vurderinger, og samtidig åpner for tilbakemeldinger. Som representant for barnevernpanelet vil jeg dele noen synspunkter med utgangspunkt i kompetansebehovet i barnevernet og utdanningen av barnevernpedagoger.

    Fra Kunnskapsdepartementet gis signaler om at det ønskes å legge ned utdanningene av barnevernpedagoger og vernepleiere. Disse utdanningene har til felles at de retter seg mot å løse særlige oppgaver i velferdstjenestene og at de er svært etterspurte på arbeidsmarkedet.

    Det er oppsiktsvekkende når kunnskapsdepartementet tar til orde for et så radikalt forslag som å legge ned utdanningen av barnevernpedagoger i sluttspurten av arbeidet med en stortingsmelding. Regjeringen har frem til nå tatt til orde for behovet for mer – og ikke mindre spesialisert kompetanse i barnevernet. Det er også oppsiktsvekkende fordi Statsråden i ett innlegg 23. november 2010 uttalte at ingen av profesjonene skulle bekymre seg for at utdanningene ville bli nedlagt.

    I april 2009 la Befringutvalget frem NOU 2009:8 som har høstet sjeldent bred støtte og slo fast at utdanningen av barnevernpedagoger gir viktig kompetanse til barnevernet, men presiserte behov for mer spesialisert kompetanse rettet mot oppgaver i barnevernet og et minimumskrav om 14 barnevernfaglige emner.

    Siden den gang har både Statsminister Jens Stoltenberg og politisk ledelse i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet jevnlig fortalt Stortinget at anbefalingene følges opp i samarbeid med Kunnskapsdepartementet. Med disse signalene har regjeringen skapt klare forventninger om at regjeringen vil iverksette kompetansetiltak som svarer til innretningen i NOU 2009:8.

    Det er ikke lett for utenforstående å forstå hvor et så radikalt forslag som å legge ned utdanningen av barnevernpedagoger kommer fra. Når bakteppet mangler og står i motstrid til regjeringens uttalelser og den kunnskapen regjeringen selv har innhentet, blir det vanskelig å realitetsvurdere konsekvensene av nedleggelse. Når det gis ulike og motstridende signaler fra myndighetene skaper det uro og fremmer ikke de viktige innholdsmessige fagdebattene vi trenger.

    Det er mange som har meldt bekymring for at Kunnskapsdepartementet vil overraske med et radikalt vedtak om nedleggelse av den mest benyttede utdanningen i barnevernet (barnevernpedagoger) Et opprop er lansert og over 900 fagfolk har signert bare de to første dagene. Departementet har så langt stilt seg spørrende til frykten for nedleggelser, frem til Kyrre Lekve i sin blogg i dag bekreftet bekymringens grunnlag.

    Jeg håper det raskt vil komme utvetydige bekreftelser på at barnevernet er regjeringens satsningsområde og at utdanningen av barnevernpedagoger står som et av de synlige bevisene på det.

    Kjetil A. Ostling
    Barnevernpanelet Desember 2010 – September 2011.

    SvarSlett
  6. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett