Arkimedes og norske forskere

En norsk forsker er forleden avbildet nedsenket i et badekar. Han har lagt seg i vann for Aftenposten, ikke for å etterprøve Arkimedes’ lov, men for å illustrere hvor vanskelig det er for norske forskere å få penger direkte til sine ulike avdelinger og institutter ved universitetene. Kampanjen han har initiert har som mål å få mer penger direkte til forskerne for på den måten å stimulere den nysgjerrighetsdrevne forskningen. Håpet er åpenbart at et en gjennom forskning som ikke er styrt av programmer, universitetsstrategier eller oppdragsgivere oftere skal kunne rope Eureka.
Jeg er enig i at det er viktig å styrke de ikke-tematiske forskningssatsingene, men jeg tror faktisk at man kan forske seg fram til det grensesprengende – og kanskje geniale – også i mer strategisk styrt forskning. Men – ikke overraskende – har den nevnte kampanjen fått mange underskrifter. Initiativtakerne foreslår å øke andelen midler til frie prosjekter fra 7 til 15 prosent. Dette forteller noe om et behov for en annen balanse mellom tematiske og ikke-tematiske satsinger gjennom Forskningsrådet. Og regjeringen foreslår en styrking av nettopp den åpne konkurransearenaen i Forskningsrådet med 60 millioner kroner i 2011-budsjettet.
Kampanjen har imidlertid et noe snevert perspektiv. De sju prosentene det refereres til, er utelukkende virkemidlet FRIPRO (”Fri prosjektstøtte”). I tillegg til dette har vi sentrene for fremragende forskning og ordningen for yngre fremragende forskere, samt en del programmer med nokså vide utlysinger. Teller vi med dette, blir prosenten atskillig høyere. Og hvorfor skal man binde seg til akkurat 15 prosent? Dessuten er vi allerede blant de land i verden som har den største andelen av direkte finansiering til universitetene, dvs til forskning der ingen andre enn forskningsmiljøene selv definerer temaene. Mye av kampanjens engasjement bør derfor kunne diskuteres – og kanskje løses – med egen institusjonsledelse.
Når det er sagt forstår jeg naturligvis at det overordnete spørsmålet dreier seg om balansen mellom tematiske og ikke-tematiske forskningssatsinger gjennom Forskningsrådet. Og det er mange gode grunner til å styrke de ikke-tematiske satsingene og ivareta originalitet som kvalitetskriterium. Vi trenger å stimulere til mangfold for å sikre nødvendig nyskaping. Vi trenger å stimulere den dristige frontforskningen for å nå målet om internasjonalisering. Og vi trenger å stimulere til mangfold innenfor de refleksive fag for å sikre videreutviklingen av vår demokratiske kultur. For å følge opp dette i 2011-budsjettet foreslår vi både å styrke FRIPRO med 60 millioner og å overføre Småforsk-midlene til institusjonene,