TORA

Paradokser om forskernes arbeidstid

2012-01-24T10:17:00.011+01:00

Tirsdag 24. januar ble Arbeidsforskningsinstiuttets rapport om arbeidstid i Universitets- og høyskolesektoren offentliggjort.

Resultatene viser at

- Forskere jobber mye – kanskje for mye. Men det ikke det de er misfornøyde med. De jobber mye på grunn av høye faglige ambisjoner og forventninger.

- Mye arbeid ser ikke ut til å true forskningen. De som jobber mest underviser minst og
forsker mest.

- Tidsbruken er overraskende stabil over tid

- Tid brukt på administrasjon har minsket kraftig (fra 17% til 12%)

- Det er fremdeles endel forskjeller mellom kvinner og menns arbeidstid. Utfordringen er at kvinnene opplever tidskonflikten noe hardere enn menn.

Hva må gjøres?

For å bedre forholdene for vitenskaplig ansatte ved høyskoler og universitet tror jeg vi må adressere tre paradokser:

”Byråkratiparadokset” må løses: Tiden brukt på administrasjon har minket, samtidig som de ansatte føler at det har økt.

Vi har kommet langt i å minske den faktiske tidsbruken på administrasjon. Nå må innsatsen rettes mot det som irriterer mest.
Myndighetene må minske unødvendig rapportering og dobbeltarbeid, lærestedene må forenkle og kvitte seg med gamle og byråkratiske regler, den enkelte leder må se kritisk på møtebruk og bruk av korte tidsfrister, og den enkelte må se kritisk på egen organisering av arbeidsdagen.

"Tidsfordelingsparadokset” må løses: Folk jobber på høyskoler og universitet fordi de ønsker frihet, samtidig som det fremstår som uklart hvordan arbeidsoppgaver fordeles.

Det er et sterkt behov for at ledelse, arbeidstakerorganisasjonene og de enkelte forskere setter seg ned og lager systemer for fordeling av byrder og goder på en måte som sikrer innsyn, medinnflytelse og fornuft. Det er oppsiktsvekkende hvor svakt dette står i sektoren i dag. Stikkord: Ledelse, ledelse, ledelse.
Det er fornuftig at dette sikres gjennom god dialog mellom organisasjonene og ledelse. Det er ikke nødvendig at dette løses likt alle steder.

”Normaliseringsparadokset” må løses: ansatte etterspør både normale arbeidsforhold og frihet til å følge sine ambisjoner

Det må lages arbeidsdager og arbeidsmønstre som gjør det mulig å skape karriereveier, trygghet og utvikling. Det må være mulig å ha små barn og samtidig har ambisjoner i jobben. Kanskje må ”machokulturen” vike noe i forskningssektoren?
Arbeidet med å skape rom for forskning må videreføres. Det er uklart hva som legges i begrepet ”sammenhengende tid til forskning”, men det pågår mange spennende former for å organisere hverdagen og semestre på som bør videreutvikles.

AFI har laget en interessant rapport som kan drive debatten om arbeidstid fremover.

Kvinnesaksnytt

2012-01-19T17:58:00.000+01:00

Godt nytt år!

Et lite hefte fra Norsk Kvinnesaksforening ligger på mitt skrivebord. Der står det mye klokt, og det er en imponerende dugnadsinnsats som ligger bak. Torild Skard har en betydelig del av æren for det. Jeg har stor respekt for kvinner (og menn) som tar kvinnesak og kvinneperspektiv på alvor. Vi trenger dem!

På ett punkt mener jeg imidlertid at heftet ”Kvinnesaksnytt” tar feil; nemlig i artikkelen ”Ingen spor av 22. juli”. Etter kloke refleksjoner om behovet for større bevissthet omkring demokratiutvikling, folkeopplysning og politisk engasjement, hevdes det at det ikke finnes antydning til forskningsinnsats langs disse dimensjonene. Og Torild Skard spør retorisk: ”Hvordan skal vi da forhindre gjentakelse av 22. juli?”

I årets statsbudsjett er det imidlertid spor. Forskningsprogrammet ”Samfunnets kulturelle forutsetninger” er styrket med 5 millioner kroner. De samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene har fått økt sin grunnbevilgning med et tilsvarende beløp. Begrunnelsen for å øke ”Samkul”-programmet er blant annet at hendelsene den 22. juli 2011 viste oss at det er nødvendig med en dypere forståelse for hva som preger holdninger og samfunnsutviklingen. Her bør det være rom for både samfunnsvitenskap og humaniora. Mitt håp er at både Forskningsråd og forskningsmiljøene vil gå inn i dette og gi oss kunnskapsgrunnlaget for en bedre forståelse.

Jeg er overbevist om at kjønnsperspektivet er viktig i denne sammenheng. Lærdommen fra kvinnesak og kvinnekamp gir erfaringer til forståelse av ulike grupper i samfunnet, av behovet for inkludering og verdsetting, respekt og anerkjennelse.

Åse-Marie Nesse har skrevet et fantastisk dikt om den styrken som ligger hos generasjoner av kvinner:

Dei gamle kvinnene
Sterkare enn alle
er dei gamle kvinnene
dei kan bere sju vaksne søner
på strakt hjarta
løfte opp ein fallen sjømann
med sine krokete fingrar
falda i bøn
og utan å klage
kan dei vake under vekta av
ein gjennomsnitts småby
med blytunge sorger
som søv
sterkare enn alt i verden
er dei gamle kvinnene
dei lever av luft og einsemd
riv av kalenderen med stor ro
og greier nesten
å overvinne døden

Desemberrapport fra Vitenskapsåret 2011

2011-12-06T14:15:00.000+01:00

Vitenskap for alle!
Året 2011 ble spesielt på mange måter. Midt i feiringen av 200 års-jubiléet for Universitetet i Oslo, og midt i våre mangfoldige diskusjoner om vitenskapens plass og kunnskapens behov, rammet et brutalt angrep vårt demokrati og vår ungdom. Men midt i alt det vonde framstår debatter, ord og tanker om en mer åpen, inkluderende og demokratisk framtid. Her har også vitenskapen sin plass.

Da vi planla Vitenskapsåret, var målet å synliggjøre forskningens betydning for samfunnsutviklingen: for næringsutvikling, for klima, miljø, helse og velferd, men også for utviklingen av verdier og idéer.

Folk må forstå hva forskerne mener – også når de sier at det er viktig å forske for erkjennelsens skyld. Alle skal eie forskningen, ikke bare forskerne. Dette er også grunnen til at jeg valgte å gå bredt ut for å treffe dem som blir påvirket av forskningen, og trekke dem inn i den forskningspolitiske diskusjonen.

Nå har selvsagt ikke alle arrangementene vært for folk flest, men på mange har vi hentet inn folk utenfor forskningspolitikkens indre krets. På konferansen om forholdet mellom vitenskap og samfunn ”Kan vi stole på vitenskap?” inviterte vi noen skoleklasser fra videregående skoler. De elevene imponerte – og de stilte både statsråder og forskere noen av de beste og mest utfordrende spørsmålene i hele vitenskapsåret.

Vi har også fått med oss mange fra næringsliv, fra forvaltning og det sivile samfunn, og vi har hatt seminarer og konferanser arrangert av interesseorganisasjoner, bedrifter og etater.

Vitenskapen er vill og vakker!
Jeg innledet Vitenskapsåret med en kronikk i Aftenposten 23. desember i fjor der jeg skrev at ”I jubileumsåret 2011 synes jeg det er grunn til å løfte fram begrepet vitenskap, det litt høytidelige, flotte og farlige ordet vitenskap, som bærer i seg vår undring og vår beundring i møtet med vanskelig, men også vill og vakker verden.”

Jeg la vekt på vitenskapens fortrinn, men inkludere kritiske spørsmål om dens begrensninger. Og jeg ville øke bevisstheten om vitenskapens egenart.

Vitenskapen søker sannhet. Og vi aksepterer at sannhet nettopp er et ideal, og at kunnskapen hele tiden utvides og revurderes. Men på et tidspunkt er verdens vitenskapsfolk bredt og unisont enige om at noe er sant: penicillin dreper bakterier, klorfluorkarboner skader ozonlaget, den globale oppvarmingen er delvis menneskeskapt. Da vil det være uansvarlig av politikere ikke å handle deretter. Usikkerheten og begrensningene må på dgasorden, men også mulighetene!

Tvil og kritikk er et tveegget sverd. Det er våre fremste verktøy for å bringe forskningen videre, men det er også med på å begrense iverksettingen av tiltak som vi senere innser skule vært iverksatt mye før. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var farlig før det kom en politisk reaksjon?

Tvilen virker, fordi mange tror at vitenskap handler om kalde, harde udiskutable fakta. Hvis noen så forteller at noe er usikkert, oppfatter folk at hele forskningen er i villrede. Forskerne derimot, vet at det ikke er slik. De vet at det er usikkerhet i all forskning, fordi forskning og kunnskapsutvikling er en stadig pågående prosess. Ja, vi vet at røyking fører til kreft, men vi forstår ennå ikke fullt og helt mekanismene som gjør at det skjer.

Hva nå?
Vitenskapsårets erfaringer og kunnskapsdebatter blir et av de viktigste grunnlagene for Forskningsmeldinga 2013. Det arbeidet begynner nå. Men først skal vi ha med oss konferansen ”Kulturen i kunnskapssamfunnet” som i seg selv er en god illustrasjon på kunnskapstriangelet: samspillet mellom høyere utdanning, forskning og innovasjon. På denne konferansen spør vi hvordan Norge skal bli en enda mer kreativ og innovativ nasjon framover, og vi peker på barrierer og ikke minst muligheter som ligger i triangelets elementer: hvordan skal vi bli bedre på det sektorovergripende og tverrfaglig, hvordan skal vi få til bedre samspill og partnerskap?

I løpet av Vitenskapsåret har vi satt kunnskapstriangelet på dagsordenen i flere sammenheng. Fra oppussing, forbrukerbevissthet og miljøutfordringer til Norges bidrag til bedre innsikt i klimautfordringen. Overalt må vi finne nye måter for samspill og samarbeid mellom aktørene innen utdanning, forskning og innovasjon. Dette er kanskje ett av hovedspørsmålene på veien videre.

Kan politikerne stole på vitenskap?

2011-11-04T08:07:00.000+01:00

I anledning Vitenskapsåret 2011 inviterer jeg 9.-10. november til en stor konferanse med spørsmålet : Kan vi stole på vitenskap? Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen.

Forskning er grunnlag for beslutninger
Et viktig argument for å investere i forskning er å sikre politikere et godt kunnskapsgrunnlag. I neste omgang kommer denne kunnskapen befolkningen til gode. Som minister med ansvar for norsk forskning uttaler jeg meg ofte om publiserings- og siteringsnivået til norske forskere. Men hva forteller antall publiseringer og siteringer om relevansen av kunnskapen som blir produsert? Og er det et problem hvis det som blir publisert ikke oppfattes som relevant?
For vitenskapen er det ikke et problem. Hvis vi tar for gitt at forskningsresultatene som publiseres har gjennomgått sunn fagfellevurderinger, er all forskning relevant.

Hvem kan vurdere hva som er god og hva som dårlig kunnskap annet enn historien? Noen studier kan ha allmenn interesse og dermed ha en stor nyhetsverdi. Andre kan knytte seg til smalere tema mer for de spesielt interesserte. Det betyr selvsagt ikke at forskning som knytter seg til mer spesielle problemstillinger i seg selv er dårligere. Samtidig er det å falsifisere en hypotese definitivt ikke dårlig forskning, selv om den kan ha mindre nyhetsverdi. Den er heller ikke mindre relevant sett fra samfunnet sin side.

Stadig ny kunnskap
Mitt poeng med overskriften ”Kan politikerne stole på vitenskap?”, er at politikk ikke kan basere seg på enkeltstående forskningsresultater. Forskning rundt opphavet til sykdommen kronisk utmattelsesyndrom kan fungere som et eksempel. I 2009 publiserte forskergruppen til Judy Mikovits en artikkel i tidsskriftet Science, der man gjennom flere eksperimenter kunne påvise at sykdommen skyldtes en virusinfeksjon. Historien fikk stor oppmerksomhet i media verden rundt. Det kom raskt krav om at resultatet burde få politiske konsekvenser for hvordan samfunnet tilpasser seg sykdommen. Politikerne holdt seg i ro mens forskerne startet arbeidet med finne ut om hypotesen holder mål. Det vet vi nå at den foreløpig ikke gjør. Ingen har klart å finne det samme viruset i tilknytning til pasienter med utmattelsessyndromet. I juli i år ble deler av Mikovits’ originalartikkel trukket tilbake. Ikke på grunn av juks, men på grunn av feil i forsøkene.

Enkeltresultater
All ny kunnskap har i seg usikkerhet. Konkusjonene kan komme av tilfeldigheter, av feilberegninger, eller til og med av juks. Nye uavhengig studier som bekrefter tilfellet er dermed viktig og en selvfølge innen all medisinsk forskning. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskapsgrunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig. Her har historien mange eksempler på at vi har handlet for sent. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var skadelig før en politisk reaksjon kom? Hvor mye mer kunnskap trenger vi for å vite at klimautslippene våre skader jordkloden?

Mediene har en tendens til å dekke enkeltresultater fra forskningsverdenen. Dette er helt naturlig og ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår hvis opinionen ikke forstår forholdet mellom forskeren og politikeren. Vi politikere kan ikke stole blindt på forskning. Men forskning kan hjelpe oss mot bedre beslutninger hvis vi tillater at forskningen må ta den tiden det tar. Derfor er det så viktig å investere tilstrekkelig i langsiktig, grunnleggende forskning. En oppdatert og kunnskapsfokusert forvaltning er mitt svar på mange av de spørsmålene jeg stiller. Politikere må ha et apparat rundt seg som forstår usikkerheten i hva vitenskapen kan fremlegge og som evner å oversette denne til reelle politiske valg.

Å telle en publikasjon er relativt enkelt. Å vurdere om innholdet har politisk relevans, er mye vanskeligere. Og slik bør det være.

Konferansen Kan vi stole på vitenskap? arrangeres 9.-10 november i Universitetets Aula i Oslo.
Her møtes politikere, forskere, studenter, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen. Andre spørsmål til debatt er fagfellevurderinger og verdier.
Hovedinnleder første dag: Dr. Ben Goldacre, forfatter av Bad Science og spaltist i The Guardian

Hvordan får vi enda bedre helse- og sosialfagutdanninger?

2011-10-03T16:40:00.005+02:00

Arbeidet med å skrive en stortingsmelding om velferdsstatens yrker går nå over i en viktig fase med politiske avklaringer.

Blant annet er vi midt i en viktig diskusjon om de helse- og sosialfaglige utdanningene. Hvordan skal vi bli enda bedre til å ta oss av barnevernsbarn slik at de mestrer livet sitt? Av arbeidsløse slik at de får og mestrer et arbeid? Av rusmisbrukere slik at de kommer tilbake til samfunnet? Av psykisk syke slik at de møter respekt og opplever at de er verdsatt som mennesker? Av syke slik at de får best mulig behandling?

Vi har gode utdanninger for mye av dette i dag, men de dekker ikke alt like godt. Dessuten er det noen sentrale utfordringer som handler om at profesjonene må samhandle bedre, kjenne bedre til hverandre og hverandres grunnlag. Profesjonsidentitet og stolthet kan komme i motsetning til behovet for kommunikasjon og samhandling. Avgjørende i alt arbeid med barnevernsbarn, med sosialklienter, med folk med psykiske lidelser og med dem som oppsøker et NAV-kontor, er at det ofte trengs flere typer kompetanse, det trengs fagfolk som samarbeider. Da er det viktig at disse fagfolkene har respekt for hverandre.

Vi vet at vi trenger både generalister og spesialister. Noen kjernespørsmål er: bygger vi best opp en spesialisering slik for eksempel leger og sykepleiere gjør i dag ved å ha en generalistutdanning som grunnlag og spesialisering som neste trinn? Eller er brukergruppene best tjent med at vi starter spesialiseringen med en gang? Er det slik at noen utdanninger eller profesjoner skal være de eneste til å gi tjenester til bestemte brukergrupper?

Jeg ser at det er reaksjoner på noen måter å tenke på når det gjelder forholdet mellom generalister og spesialister og deres utdanningsløp. Jeg er selvsagt åpen for å vurdere ulike måter å gjøre det på. Det som er viktig for meg er å ta vare på det beste vi har i eksisterende utdanninger, men samtidig erkjenne behovet for ekstra dimensjoner. Det er å være trygg i sin egen profesjon, samtidig som man ikke misforstår sin trygghet slik at de andre faggruppene man må samarbeide med oppfattes som lite kompetente.

Jeg håper at vi i den politiske prosessen som gjenstår i meldingsarbeidet om velferdsstatens yrker, makter å finne gode løsninger på de spørsmålene som er stilt. Og jeg håper at det kan skje uten den mistro og manglende tillit som det er sterke tendenser til i debatten de siste dagene. Selvsagt må vi ha debatt, men den må ikke baseres på antakelser, men på fakta.

For vi har alle et felles mål: utdanninger og kompetanse til brukernes beste!

For mye utdanning?

2011-08-18T10:18:00.004+02:00

I fjor høst hadde både Klassekampen og Teknisk Ukeblad flere innlegg som argumenterte for at utdanningsnivået var blitt for høyt i Norge. Dette ble utløst av en kritikk av et forskningsarbeid fra Statistisk sentralbyrå (Bjørnstad m.fl.) som viste en framskriving av behovet for arbeidskraft etter utdanning frem til 2030. Diskusjonen ser ut til å ha blusset opp igjen nå, gjennom bl.a. et intervju i tu.no av Thomas Hylland Eriksen mandag 16. august. Det mest slående med alle disse meningsytringene er at det er et totalt fravær av henvisninger til forskning og studier på feltet. Akademisk arroganse vil jeg si – og ganske overraskende fordi kritikerne selv er forskere og burde være vant med å dokumentere påstandene sine.

Det argumenteres av flere for at en økning av antall studieplasser og oppfordring om å ta høyere utdanning vil ta folk bort fra fag- og yrkesopplæringen til høyere utdanning. Dette er en feilslutning, for det ene fører ikke automatisk til det andre. Det er viktig at alle forstår at det er både mulig – og svært ønskelig – at vi både får flere med fagopplæring og med høyere utdanning samtidig. Dette er hovedargumentet og grunnlaget i St.mld. 44 (2009-2010) Utdanningslinja – som Stortinget sluttet seg til i fjor.

For det første, vi trenger flere med høyere utdanning. Lærere, sykepleier og ingeniører er ikek minst de fagområder for høyere utdanning som Regjeringen har prioritert. Både i Norge og internasjonalt viser all forskning at behovet for høyt utdannet arbeidskraft øker og at vi vil hindre vekst og utvikling dersom vi ikke sørger for at flere tar høyere utdanning. Det er ganske lett å forstå hvorfor: På samme måte som senere års framskritt har vært mulig gjennom en betydelig styrking av høyt utdannet arbeidskraft, så vil framtidens utvikling også være avhengig av at arbeidskraften øker kompetansen og innsikten tilsvarende. Arbeidskraft erstattes av maskiner og avansert utstyr, og det krever stadig mer kompetanse for å drive og styre utstyret. Derfor må våre universiteter og høgskoler stadig utvikle kvaliteten og nye relevante studietilbud og derfor må stadig flere av framtidens sysselsatte ha utdanning herfra.

For det andre, vi trenger flere med fag- og yrkesopplæring. Det er allerede i dag mangel på arbeidskraft med flere typer fagutdanning, og SSBs framskrivinger viser at mangelen kan bli større i årene framover dersom ikke flere utdanner seg innen fag- og yrkesopplæringen. Dette gjelder særlig elektrofag, mekanikk- og maskinfag og en del bygg- og anleggsfag, og ikke minst helse- og sosialfag.

Det er ingen tvil om at de som ikke fullfører videregående opplæring er sårbare i arbeidsmarkedet. Deres tilknytning til arbeid er ofte tilfeldig og de er gjerne de første som må gå i vanskelige tider. De har mye lavere sysselsetting – og større arbeidsledighet – enn de som har fag- eller svennebrev og høyere utdanning. I tillegg viser statistikken at arbeidsgivere investerer vesentlig mindre i dem gjennom kurs og andre opplæringsaktiviteter enn i arbeidstakere med mer formell utdanning. Folk uten utdanning utover grunnopplæringen er overrepresenterte blant arbeidsledige, uføretrygdede og har mye større sannsynlighet for å bli domfelte, rusavhengige og få andre vanskeligheter. Det er selvsagt ikke slik at ufaglærte nødvendigvis faller ut av arbeids- og samfunnslivet, tvert i mot er det mange som klarer seg veldig bra, får gode og stabile jobber og oppnår mye høy realkompetanse gjennom å delta på arbeidsmarkedet. Men det er liten tvil om at konkurransen om de ufaglærte jobbene blir tøffere, samtidig som disse som gruppe er mer sårbare for negative konsekvenser.

Av et gjennomsnittlig årskull har rundt 70 prosent av ungdommene fullført videregående opplæring 5 år etter at de er ferdig med 10. klasse. Resten har enten avbrutt opplæringen, har fullført uten bestått eller de er fortsatt i videregående opplæring. Andelene som ikke består er oppsiktsvekkende stabil over tid. Det er årsaken til at kunnskapsministeren har satt i gang en omfattende og sammensatt satsing, Ny giv, som skal bidra til å heve andelen som fullfører.

SSBs framskrivinger viser at andelen sysselsatte uten utdanning utover grunnopplæring kommer til å bli redusert med 50 pst. (fra 27 pst. i 2007 til 18 pst. i 2030 av de sysselsatte) fram mot 2030. Også behovet for personer med gjennomført studieforberedende studieretning og handel- og kontorfag fra videregående skole uten ytterligere høyere utdanning vil reduseres merkbart, mens behovet for arbeidskraft med fag- og yrkesopplæring og høyere utdanning (på alle nivå) andelsmessig vil øke tilsvarende. Dette er en utvikling som vil prege andre sammenliknbare land slik som eksempelvis forskerne fra EU-prosjektet New Skills for New Jobs viser. Det er de ufaglærtes jobber som forsvinner, og nye jobber som skapes krever som oftest fag- eller svennebrev eller høyere utdanning. Det vil fortsatt være behov for en del ufaglært arbeidskraft til mange jobber, erstatningsbehovene for folk som slutter som følge av pensjonering eller liknende vil fortsatt være store. Men betydningen for økonomien og andelen av de sysselsatte uten formell utdanning vil altså i sum falle ganske merkbart. Det er viktig at de som uttaler seg om utdanningsbehov tar disse realitetene innover seg.

Heldigvis er vi inne i en ungdomsbølge for tiden. Antallet ungdommer i kullene vil vokse ganske merkbart i årene fremover. Antallet unge i alderen 19-29 år vil vokse med over 90 000 personer mellom 2008 og 2015, og økningen er på rundt 115 000 i 2020. I tillegg kommer ungdom som innvandrer til Norge. Norge har klart seg bemerkelsesverdig godt gjennom finanskrisen, og arbeidsinnvandringen er relativt høy. I ungdomsbølgen er det et betydelig potensial for å øke både antallet unge som tar og fullfører fag- og yrkesopplæring og antallet som tar høyere utdanning. Sammen med den andelen av ungdomskullene som i dag vokser opp uten å fullføre opplæring eller utdanning utover grunnskolen er det altså mange flere enn i dag som skal ha skole-, lære- og studieplasser. Regjeringen har heldigvis innsett dette og har ambisiøse planer for å øke antallet med fag- og svennebrev og med høyere utdanning, inklusive fagskoleutdanning. Det er viktig både for enkeltmenneskene og for økonomien vår at vi sørger for en god opplæring og utdanning til befolkningen, og det krever flere studieplasser og at flere gjennomfører og fullfører formell utdanning utover grunnopplæringen.

Jeg håper at også andre meningsbærere kan være enige i det.

Studentlivet før semesterstart

2011-07-07T22:08:00.001+02:00

Det nærmer seg snart et nytt semester. Nye kandidater skal søke kunnskap – kunnskap vi trenger for å opprettholde velferdssamfunnet og skape nye verdier og løsninger. Kunnskap som er viktig for den enkelte. Da blir tanken på økonomi påtrengende for mange studenter (og for studentenes interesseorganisasjon NSO). Studenttida er kanskje den mest spennende man har i løpet av livet. Men økonomisk er det ingen dans på roser.

Det viktigste: Et sted å bo
Den viktigste enkeltfaktoren for studenter er bolig. Derfor har regjeringen satset hardt på utbygging av nye, rimelige studentboliger. Vi er nå oppe i et tempo på rundt 1000 nye studentboliger per år. Det skal vi fortsette med, og på sikt vil det hjelpe for enda flere. Vi har tredoblet takten i studentboligbygging sammenliknet med regjeringen fra før 2005. Hvis den hadde fortsatt, hadde over 3000 flere nå stått i kø for studentbolig.

Målet er 1000 nye studentboliger per år
Når det nærmer seg studiestart kommer det til å stå i avisene noe i retning av at ”vi ligger langt bak regjeringens eget mål om dekningsgrad på 20 prosent”. Vi har ikke et slikt mål. Først og fremst fordi det er et dårlig mål. Noen steder er det lett å få privat bolig. Da er det ikke noe poeng med like stor dekningsgrad som på steder der det er nesten umulig. Målet vårt er antall konkret antall studentboliger.

Jobbe ved siden av?
Det er mulig å klare seg med bare studiestøtta, dersom man har rimelig bolig (for eksempel studentbolig). Men for de fleste blir det et for begrenset liv. Vi har satt i gang en levekårsundersøkelse blant studenter for å få et best mulig grunnlag for å vurdere tiltak. Den informasjonen vi har i dag viser likevel klart at de aller fleste jobber ved siden av studiene. Den gode nyheten er at dette ikke virker negativt på studiene. De fleste blir mer strukturert av å ha en jobb ved siden av, og erfaringen fra arbeidslivet er positiv. Men selvsagt: målet er at flere skal kunne være heltidsstudenter.

Hva skjer med studiestøtta?
Den rødgrønne regjeringa har prisjustert studiestøtta hvert år (i motsetning til den forrige regjeringa). Det betyr at studiestøtta stiger med like mye som gjennomsnittelig prisstigning. Det er feil når NSO sier at boligutleieprisene ikke er inkludert i denne faktoren. Man kan selvsagt hevde at siden bolig er så viktig for studentene burde den telle mer, og at den har steget mer enn gjennomsnittet. På den annen side har ting som klær og mat steget mindre enn gjennomsnittet. Jeg tror gjennomsnittelig prisstigninger det mest ryddige. Alt annet blir for komplisert.

Studiestøtta er ment å dekke livsopphold mens man skaffer seg en utdanning. Det er ikke meninga at studiestøtta skal holde følge med lønnsutviklingen i samfunnet. Økt studiestøtte er av Regjeringen i Soria Moria 2 først og fremst prioritert til studenter med funksjonsnedsettelser og studenter med barn. Disse gruppene kommer først. Etter det får vi blant annet levekårsundersøkelsen som blir et viktig grunnlag for å diskutere det generelle nivået.

Gratis høyere utdanning
I motsetning til nesten alle andre land er høyere utdanning gratis i Norge. Det er ingen skolepenger. Vi har også gunstige ordninger for våre doktorgradskandidater. Dette er det grunnleggende i politikken for høyere utdanning. Og det setter oss i særklasse når det er snakk om studenter og økonomi.

Opposisjonens avmakt?

2011-06-16T08:34:00.000+02:00

Min gode bekjente gjennom mange år, Trine Skei Grande, har gjort det til sin favorittøvelse å skjelle ut regjeringen generelt og meg spesielt. I siste nummer av Forskerforum gjør hun det igjen, med usaklige personkarakteristikker først og fremst av meg, men også av statsrådskollega Kristin Halvorsen og KUF-komiteens leder Marianne Aasen.

En opposisjonspolitiker får nok lett følelsen av avmakt når det er flertallsregjering, og når dermed de mest avgjørende politiske diskusjonene foregår internt i regjeringen. Men det er flere måter å håndtere det på. Både Skei Grandes forgjenger fra Venstre i KUF-komiteen, Odd Einar Dørum og flere av dagens øvrige opposisjonspolitikere i den samme komiteen har vært og er mye mer opptatt av å finne gode løsninger og debatter. Både Høyre, FrP og KrF har kommet med innspill som vi har tatt hensyn til. Dette inkluderer initiativ til gode debatter i Stortingssalen. Det å være politisk uenig behøver ikke bety utskjelling og sverting. Skei Grande inviterer ikke akkurat til nærmere kontakt ved sine stadige, uforsonlige og kraftige angrep.

Skei Grande mener jeg har levert for få saker til Stortinget. Vanligvis bruker hun mye energi på å hevde at forskning og høyere utdanning er langsiktige satsinger. Dette er jeg enig i. Feltet egner seg ikke for mange enkeltsaker; langsiktighet og forutsigbarhet er grunnleggende. Nettopp derfor har jeg satt i gang brede prosesser for å utvikle politikken videre: Vitenskapsåret 2011 er første etappe fram mot ny forskningsmelding i 2013. Regjeringen arbeider bredt og åpent med en ny stortingsmelding om utdanningene for velferdstjenestene, samtidig som vi følger opp det grunnlaget som er lagt for ny lærerutdanning og flere og bedre lærere. Vi har hatt en arbeidsgruppe som har utredet handlingsrommet ved våre høyere utdanningsinstitusjoner, vi har i de samme institusjonene en åpen og spennende prosess med samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, og vi har i oppfølgingen av stortingsmeldinga om utdanningslinja løftet fram fagskolene. Meldinger som er i arbeid, kommer selvsagt til Stortinget når de er ferdige, men alle oppfølginger og prosesser er presentert for Stortinget i budsjettdokumenter eller tatt opp i interpellasjoner. At Venstre ikke bryr seg så mye om dette, må være partiets eget valg.

Det mest oppsiktsvekkende i intervjuet med Forskerforum er at Skei Grande går så langt i sin svartmaling at journalisten må korrigere hennes virkelighetsbeskrivelser. Venstre kan godt mene at de vil satse mer på forskning og høyere utdanning enn regjeringen. Men jeg står trygt og dokumentert på at veksten i forskningsbevilgningene har vært betydelig i de rødgrønnes regjeringstid (vekst på 51 prosent – 28 prosent realvekst), og at vår stasing på nye studieplasser har vært kraftfull: neste 7 000 nye studieplasser som etter hvert vil øke kapasiteten i høyere utdanning med over 19 000. Det er tydelig at Skei Grandes opplevelse av avmakt virker slik at når hun ikke når fram med sin elendighetsbeskrivelse, tyr hun til utskjelling og usaklige personangrep. Det er ikke særlig konstruktivt!

Fakta om studier

2011-05-26T14:10:00.000+02:00

Professor Kai A. Olsen (BT 26/5) er tydeligvis så uenig i hvordan dagens høyskoler og universitet drives at han ikke tar seg tid til å lese Kunnskapsdepartementets Tilstandsrapport om høyere utdanning, - eller ta seg tid til å forstå hva som står der. Han tyr i stedet til personangrep og en lang rekke påstander som overhodet ikke støttes av dokumentasjon

Kvalitetsreformen ble innført i 2003. Regjeringens statusrapport fra 2007 viste at Kvalitetsreformen har lykkes på mange områder Et av målene med Kvalitetsreformen var at studentene skulle få bedre oppfølging og dermed kunne gjennomføre studiene mer effektivt. For å kunne vurdere om reformens målsettinger lykkes, har regjeringen vært opptatt av å utvikle et bredt statistikkgrunnlag som måler mange sider ved aktiviteten ved høyskoler og universitet. Derfor offentliggjør Kunnskapsdepartementet hvert år en rekke slike statistikker som blant annet rapporten ”Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner”.

Olsen reduserer spørsmålet om hvor mye og hvor fort studentene kommer seg gjennom studiene til hvor mange som gjennomfører på normert tid. I Kunnskapsdepartementets rapport er det ikke tilfeldig at det første målet vi presenterer på gjennomstrømming er hvordan studentene gjennomfører i forhold til sine egne planer. Dette er et mål som tar hensyn til at mange tar deltidsstudier og at man gir rom for individuell variasjon. Dette målet har vist en positiv utvikling over tid.

Vi undersøker også hvor mange studiepoeng den enkelte student gjennomfører (som har vist en positiv utvikling, spesielt i den første tiden etter innføringen av Kvalitetsreformen), hvor mange kandidater som blir uteksaminert, og altså gjennomføring på normert tid. Vi er helt tydelige på at dette sistnevnte målet ikke tar hensyn til overganger mellom studiesteder eller andelen deltidsstudenter. I en videre utvikling av dette målet må vi følge den enkelte student over tid og i hele studieløpet.

Tilstandsrapporten innholdet også en rekke mål og vurderinger rundt de fleste av problemstillingene Kai Olsen mener å vite sannheten om og anklager departementet for juks.. Jeg kan forsikre Olsen med at vi ikke driver med sminking, men at det derimot drives et grundig arbeid for å sørge for mer lik bruk av karakterer. Det finnes ikke dokumentasjon på at lavere strykprosent skyldes ”tilpasning til et belønningssystem”. Han vil også se at forholdet mellom hvor gode karakterer studentene har når de begynner og når de er ferdige ikke er så enkelt som Olsen tror. Tilstandsrapporten gir også en omfattende dokumentasjon på hva vi faktisk vet om kvalitet i studiene, både nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen og et samlet Storting innførte Kvalitetsreformen for å styrke kvaliteten i høyere utdanning. Dette arbeidet er ikke ferdig og prioriteres fortsatt. Et bredt kunnskapsgrunnlag hjelper oss med å sette inn de rette virkemidlene. Å bedre kvaliteten i studiene er et ansvar som deles av både myndigheter, lærestedene, studentene og den enkelte professor.

Ikke dyptpløyende nok fra Fagerbergutvalget?

2011-05-04T08:08:00.004+02:00

Mandag la Fagerbergutvalget fram sin rapport ”Et åpnere forskningssystem” (NOU 2011:6). Jeg synes utvalgets forslag til bedre måling av forskning (et forskningsbarometer) er verdifullt i videre arbeid i forskningspolitikken. Når det gjelder de politiske forslagene fra utvalget om økte forskningsbevilgninger er jeg ikke helt sikker på hvor mye nytt de tilfører. Det meste er kjent fra de ordinære budsjettkampene de siste årene.

Fagerbergutvalgets innstilling har allerede medført mange kommentarer (se for eksempel Knut Olav Åmås sin kommentar i Aftenposten 3. mai).

Forskningsbarometer: ”Måling med mening”
Utvalget kommer med verdifulle innspill til hvordan forskningsstatistikken kan brukes på nye måter for å utvikle bedre styringsverktøy i forskningspolitikken i årene som kommer. I høringsprosessen vil jeg spørre om hvordan dette kan bli et nyttig verktøy for så vel myndigheter, institusjonsledelse og forskere. Hvilke typer analyser kan man gjøre basert på dette? Og, hvordan kan det spille sammen med finansieringssystemene og den styringsdialogen vi har med institusjonene på en god måte.

Kunnskapsdepartementet la selv fram et forskningsbarometer i mars. At dette fikk samme navn som det utvalget foreslår er tilfeldig. Jeg sa den gangen at jeg håpet at Fagerbergutvalgets innstilling vil gi gode råd til hvordan indikatorer brukes til å forbedre det norske forskningssystemet ytterligere, og i rapporten har de gitt sine råd.

Om balanse mellom virkemidler
Det er positivt at utvalget er enig med meg i betydningen av å styrke frie konkurransearenaer for forskningsfinansiering. Jeg har prioritert å styrke den åpne arenaen i inneværende års budsjett med 60 mill kr. Sammen med at mellom 65- 70 % av FoU- finansieringen i UH-sektoren skjer gjennom grunnbevilgningen, gir denne økningen noe bedre rom for den forskerinitierte, nysgjerrighetsdrevne forskningen.

En god balanse mellom åpne konkurransearenaer på den ene siden og programsatsninger på den annen side er viktig. Programmene har ofte finansiering fra flere departementer. Programmene er dessuten ulike i sin innretning og åpenhet. Noen møter universitetenes forskning bedre enn andre, og universitetene har derfor ulik uttelling i programmene. Det er viktig at programmene også er med på å sikre den brede kunnskapsbasen, disiplinutvikling, grunnforsking, og rekruttering (og det siste gjør de!!),

Men jeg forventer også at forskningsmiljøene (også universitetene) retter seg mot disse nasjonale prioriteringene og bidrar med viktige kunnskapsbehov for samfunn og næringsliv. Dette er også god og legitim forskningsfinansiering!

Jeg vil sørge for at vi får systematisk kunnskap for å vurdere gjentatte påstander om at programmene er for smale, at de ekskluderer viktige fag og miljøer, og om det er uhensiktsmessige barrierer for forskningsinitiativ.

Balansen mellom virkemidlene vil være et viktig anliggende for meg videre. Vi må kontinuerlig vurdere balansen i systemet vårt, balansen i bruk av forskjellige virkemidler og balansen i bruk av konkurransearenaer og direkte midler til institusjonene. En prioritering av åpne konkurransearenaer kan ikke alene løse utfordringene institusjonene har i å prioritere.

Jeg har som statsråd vært opptatt av en tydelig ledelse og styring av våre universiteter og høyskoler. Det arbeides godt i universiteter og høgskoler med å profesjonalisere og styrke den strategiske og faglige ledelsen, med å utvikle profilerte institusjoner og med SAK. Jeg vil vurdere utvalgets forslag og analyser i dette lys. Vi trenger en politikk og vi trenger virkemidler og prioriteringer som styrker institusjonene som strategiske aktører. Dette mener jeg er vesentlig for å sikre kvalitet og bærekraftighet i vårt nasjonale system.

Om vekst i bevilgningene
Utvalget foreslår en bevilgningsøkning på to milliarder kroner til forskning. Jeg synes utvalget gjør det litt enkelt for seg selv gjennom å prioritere tiltak nesten utelukkende gjennom vekst i bevilgningene. Jeg hadde forventet meg noe mer dyptgående analyser bak forslaget om økte bevilgninger. Det er få forslag til omprioriteringer av dagens forskningsmidler.

Hvis vi skal måle denne regjeringens forskningssatsing i kroner og øre, er det bevilget ca 5 millarder kroner mer fra 2005 til 2011 ( i 2010-kroner). Prosentvis er dette den største økningen av alle satsingsområder. Som nedfelt i Soria Moria erklæringen og i forskningsmeldingen vil regjeringen fortsette å øke forskningsbevilgningene i årene framover, men tiltak med budsjettmessige konsekvenser må behandles i de ordinære budsjettprosessene.

Forskningens utfordringer og muligheter

2011-04-18T09:56:00.005+02:00

Per Brandtzæg hadde nylig et innlegg i VG under overskriften “Rentenist eller innovatør?”. Brandtzæg er en av de mest aktive forskningspolitiske debattantene – og skal ha honnør for det. Jeg er helt enig med ham i at kunnskap er den sikreste investering fram mot en krevende framtid, og at kunnskap her må være i betydningen “kunnskapstriangelet”: forskning, høyere utdanning og innovasjon. Gjerne med universitetene som limet mellom disse.

Kunnskapstriangelet er sentralt for regjeringen. Sammenhengen mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon gir mening, både når vi gir rom for flere studenter, når vi styrker forskningen og når v i oppfordrer både høyere utdanningsinstitusjoner og næringsliv til å være åpne om kunnskapsbehov og å kjenne til hverandre. Det er ikke uten grunn av vi satser på å utdanne flere og bedre lærere, helsearbeidere og ingeniører samtidig som vi styrker kunnskapsgrunnlaget ved å gi muligheter både for fremragende forskning og fremragende undervisning.

Brandtzæg er bekymret for “fri” forskning og for forutsigbarheten i forskningen. Regjeringen omprioriterte ganske riktig i årets budsjett, slik at Forskningsrådets program for fri prosjektstøtte ble styrket. Men jeg vil hevde at forskning som ikke er omfattet av en eller annen ramme eller satsingsområde også har en stor grad av mulighet til forskerstyring. Og uansett hva Brandtzæg måtte mene om SFFene, så bidrar de til å heve kvaliteten. Universitetene kunne kanskje være enda flinkere til å sikre inkludering og videreutvikling av den frontkunnskap som SFFene leverer.

Men når dette er sagt om den forskningspolitiske debatt, så skal det mye til for alle debattanter å la være å ta pengerunden. Henning Warlo viser det til fulle i sitt tilsvar til Brandtzæg. Her er det bare snakk om hvor mye mer i dette tilfelle Høyre ville ha bevilget til forskning generelt og til “fri” forskning spesielt, dersom de hadde makten. Jeg aksepterer selvsagt at forskningsbevilgningene er grunnleggende, men her har da virkelig regjeringen levert med en økning på 51% fra 2005 til 2011. Nesten iIkke noe annet satsingsområde har hatt en like stor økning!

Vi ser selvsagt utfordringene med forskningsfondet og avhengigheten av rentenivået. Det er en viktig oppgave vi må løse i de nærmeste årene, ikke minst fordi veksten i forskningsbudsjettene skal fortsette, jfr Forskningsmeldinga “Klima for forskning” fra 2009.

Vitenskapsåret 2011 er starten på neste forskningsmelding. Den kommer i 2013. Jeg har fremdeles et håp om at forskningsdebatten i Vitenskapsåret dreier seg om vitenskapen, om nysgjerrigheten, om innholdet og kvaliteten i forskningen, om hva slag spørsmål vi skal stille og hvilke svar vi kan få om alt det vi mennesker gjør og alt det naturen overrasker oss med.

Feilresonnement om internasjonalisering

2011-03-17T07:34:00.002+01:00

I Stortinget var det forleden debatt om internasjonalisering med utgangspunkt i en spennende interpellasjon fra Henning Warloe fra Høyre. Venstre gjorde som de pleier: Trine Skei Grande besvarer alle debatter om universiteter og høyskoler med å si at ”vi [er] alvorlig bekymret når basisbevilgningene til institusjonene presses over tid, som vi nå ser at de gjør”. Kanskje taktisk lurt, men er resonnementet sant?

Dette var altså en debatt om norske universiteter sin posisjon internasjonalt. Vi må derfor anta at Venstres resonnement har omtrent følgende struktur:
1. Basisbevilgninger er positivt korrelert med suksess internasjonalt
2. Basisbevilgningene har gått ned
3. Resultatene internasjonalt blir dårligere

Om vi begynner med tredje ledd i det logiske resonnementet, er det verdt å spørre hvordan Venstre mener norske universiteter og høyskolers resultater har blitt dårligere. Det er åpenbart stort forbedringspotensiale på mange områder internasjonalt – for eksempel bør norske studenter dra mer ut, og vi trenger mer forskningssamarbeid både langs etablerte mønstre (Nord-Amerika og EU) og med nye land (eks. Kina og Brasil). Men så vidt jeg vet har Norge framgang på de aller fleste mål internasjonal kvalitet, med framgang på andelen av internasjonal publisering som mest tydelig. På målene vi ikke går fram, er resultatene preget av videreføring.

Har basisbevilgningene gått ned? De har ikke gått ned i absolutte eller reelle beløp. Det har derimot vært en kraftig vekst i universitetenes og høyskolenes bevilgninger de siste 5 årene. Kuttet fra 2007 er for lengst tatt igjen. Men bevilgningene til forskning utenom universiteter og høyskoler har økt enda mer, så andelen grunnbevilgning i forhold til den totale aktiviteten i sektoren har gått ned. Hvorfor flere finansieringsstrømmer fører til dårligere resultater er ikke opplagt. Så vil Venstre si at universitetene har fått så mye mer å gjøre (for eksempel fordi det er økning i antallet studenter). Et slikt resonnement er selvfølgelig umulig å gardere seg mot. Men tallene har så langt ikke bekreftet påstanden.

Jeg er sikker på at sannheten er mer komplisert enn Venstre tror. Målrettede virkemidler for å øke internasjonalisering av forskning virker bedre enn å sende pengene til grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler uten at vi vet om det når fram i kampen om andre (og gode) formål på det enkelte universitet og den enkelte høyskole.

Et år for vitenskapen

2011-01-07T08:37:00.002+01:00

Det har vært en god start på Vitenskapsåret 2011. Vår lansering av året er godt mottatt, og mange fagfolk ønsker at nettopp deres emner trekkes fram. Det er bra! Vi ønsker i løpet av året 2011 å etablere møteplasser med seminarer og konferanser. Målet er å stille åpne spørsmål – gjerne de store spørsmål – og å invitere til allmenn diskusjon og debatt om høyere utdanning, forskning og innovasjon. Kunnskapsdepartementet vil samordne, initiere og tilrettelegge, og vi hilser alle relevante initiativ velkommen!

Så hvorfor Vitenskapsåret 2011? Universitetet i Oslo har allerede startet sitt 200 års jubileum, ikke minst med en flott og innsiktsfull historiebok med spennende omtale av alle pionerene. Vi følger oppbyggingen av det akademiske liv i Norge fra de første grunnsteinene ble lagt i 1811, fulgt opp av begivenhetene i 1814 og fram til dagens studentdemokrati og universitetet som samfunnsaktør. Vi følger forskere verden rundt med tema som spenner fra naturvitenskap til rettsvitenskap. Vi er alle stolt av vår tross alt unge universitetstradisjon, og jubileumsåret i Oslo vil selvsagt være en inspirasjonskilde for den videre utvikling av vitenskap og kunnskapsbygging, både her i landet og internasjonalt. For meg blir Vitenskapsåret 2011 også starten på arbeidet med ny Forskningsmelding i 2013.

Og hva ellers med den gode start på Vitenskapsåret 2011? UiO sitt eget forskningsmagasin Apollon har en spennende artikkel om sensorer i kroppen som kan koples til framtidens internett. Andre tidsskrift bruker også årsskiftet til å presentere ny kunnskap. Og nesten alle større aviser har hatt vitenskapelige eller kunnskapsmessige overganger til det nye året. Mest poetisk er Klassekampen i sin artikkel den 30. desember 2010 om vitenskapsåret 2010 i Norge. For hør bare: Cellenes internett, Genomets arkitektur, Urdyret dekodet, Sansen for rettferdighet og Hjernecellenes oppstandelse; disse meningsmettede overskriftene skjuler grensesprengende og framtidsrettet forskning om mennesker og dyr og verdensrommene i dem og rundt dem.

Jeg ser fram til et år med mange spørsmål og kanskje noen svar. Med mye vitenskapelig aktivitet på et mangfold av områder, og kanskje noen gjennombrudd. Viktigst av alt: Kunnskap er svaret på absolutt alle våre utfordringer i stor og liten målestokk. Vitenskapen med sin forankring i fortid og sin higen etter høye mål skal vise vei.

Nytt Kulturhistorisk Museum

2010-12-15T19:41:00.000+01:00

Det har vært mye diskusjon og mange utredninger rundt planene fra Universitetet i Oslo om et nytt Kulturhistorisk Museum. Inspirert av byutviklingen og planleggingen av den nye operaen, gikk museet og dermed universitetet selv tidlig ut med et klart ønske om å plassere et nytt museum i Bjørvika. Disse planene innebærer en flytting av vikingskipene og alle gjenstander fra vikingtid som i dag er plassert i eget hus på Bygdøy. Det er dette forslaget som har utløst store behov for risikovurderinger og utredninger.

Til tross for alt som ligger på bordet, har vi enda ikke en helhetlig vurdering av totalrisiko. Derfor arbeider Kunnskapsdepartementet nå med et mandat for et uavhengig ekspertutvalg med internasjonal deltakelse som skal vurdere denne helheten.

Det er ingen tvil om at Universitetet i Oslo trenger et nytt Kulturhistorisk museum. Men det er heller ingen tvil om at å utsette våre mest verdifulle kulturminner for den risiko en flytting innebærer, er en særdeles vanskelig beslutning. Viktingskipene er en viktig del av kulturarven, og risiko og eventuelle muligheter for skader må ses både i en nasjonal og en internasjonal kulturminnesammenheng. Vi må derfor være sikre på at vi har den best mulige kompetanse i dette viktige arbeidet. Jeg håper at det arbeidet som utvalget skal gjøre, også kan ha kulturminnefaglig overføringsverdi.

I disse dager verserer det noen regnestykker om hvor mye penger som allerede er brukt på utredninger. Fra Kunnskapsdepartementet har vi brukt ca 2,2 millioner kroner på ekstern kvalitetssikring av prosjektunderlaget, og dessuten ekstraordinært 562 000 på Trafikkanalyse Bygdøy. I alt 2,9 millioner. Jeg har forstått at universitetet mener å ha brukt opp mot 10 millioner, inklusive arbeid utført internt av de ansatte ved Kulturhistorisk museum knyttet til dette prosjektet over en rekke år. Statsbygg oppgir å ha brukt ca 10 millioner – først og fremst i forbindelse med planarbeid for utvikling av Bjørvika.

Nytt kulturhistorisk museum basert på så risikofylte premisser krever et særdeles solid beslutningsgrunnlag. Derfor er det ikke så oppsiktsvekkende at utredningene koster. Nå trenger vi den helhetsvurderingen som er nødvendig for å sikre et godt beslutningsgrunnlag og en faglig troverdighet. Utvalget bør få tid til å gjøre et grundig og viktig arbeid. Utgiftene til et slikt utvalgsarbeid vil være vel anvendte midler i en sak av så stor nasjonal verdi.

Arkimedes og norske forskere

2010-12-01T07:32:00.004+01:00

En norsk forsker er forleden avbildet nedsenket i et badekar. Han har lagt seg i vann for Aftenposten, ikke for å etterprøve Arkimedes’ lov, men for å illustrere hvor vanskelig det er for norske forskere å få penger direkte til sine ulike avdelinger og institutter ved universitetene. Kampanjen han har initiert har som mål å få mer penger direkte til forskerne for på den måten å stimulere den nysgjerrighetsdrevne forskningen. Håpet er åpenbart at et en gjennom forskning som ikke er styrt av programmer, universitetsstrategier eller oppdragsgivere oftere skal kunne rope Eureka.
Jeg er enig i at det er viktig å styrke de ikke-tematiske forskningssatsingene, men jeg tror faktisk at man kan forske seg fram til det grensesprengende – og kanskje geniale – også i mer strategisk styrt forskning. Men – ikke overraskende – har den nevnte kampanjen fått mange underskrifter. Initiativtakerne foreslår å øke andelen midler til frie prosjekter fra 7 til 15 prosent. Dette forteller noe om et behov for en annen balanse mellom tematiske og ikke-tematiske satsinger gjennom Forskningsrådet. Og regjeringen foreslår en styrking av nettopp den åpne konkurransearenaen i Forskningsrådet med 60 millioner kroner i 2011-budsjettet.
Kampanjen har imidlertid et noe snevert perspektiv. De sju prosentene det refereres til, er utelukkende virkemidlet FRIPRO (”Fri prosjektstøtte”). I tillegg til dette har vi sentrene for fremragende forskning og ordningen for yngre fremragende forskere, samt en del programmer med nokså vide utlysinger. Teller vi med dette, blir prosenten atskillig høyere. Og hvorfor skal man binde seg til akkurat 15 prosent? Dessuten er vi allerede blant de land i verden som har den største andelen av direkte finansiering til universitetene, dvs til forskning der ingen andre enn forskningsmiljøene selv definerer temaene. Mye av kampanjens engasjement bør derfor kunne diskuteres – og kanskje løses – med egen institusjonsledelse.
Når det er sagt forstår jeg naturligvis at det overordnete spørsmålet dreier seg om balansen mellom tematiske og ikke-tematiske forskningssatsinger gjennom Forskningsrådet. Og det er mange gode grunner til å styrke de ikke-tematiske satsingene og ivareta originalitet som kvalitetskriterium. Vi trenger å stimulere til mangfold for å sikre nødvendig nyskaping. Vi trenger å stimulere den dristige frontforskningen for å nå målet om internasjonalisering. Og vi trenger å stimulere til mangfold innenfor de refleksive fag for å sikre videreutviklingen av vår demokratiske kultur. For å følge opp dette i 2011-budsjettet foreslår vi både å styrke FRIPRO med 60 millioner og å overføre Småforsk-midlene til institusjonene,

Et godt grunnlag med Kvalitetsreformen

2010-11-30T15:12:00.000+01:00

Den største utfordringen i høyere utdanning nå er hvordan vi skal gi stadig flere mulighet til å ta en kvalitetsutdanning – en nødvendig investering for den enkelte og for samfunnet.

Det var bred politisk enighet om Kvalitetsreformen da den startet opp i 2002. Regjeringer av ulik politisk farge hadde fått sette sitt preg på den da den ble vedtatt av Stortinget og iverksatt fra 2003. Innføringen av reformen var krevende for institusjonene, og det var derfor nødvendig med mer ressurser. Finansieringen skjedde med en økning i bevilgningen på nesten 1,2 mrd kroner fordelt over perioden 2002-2004. Dette var i tråd med hva sektoren selv mente at reformen ville koste.

Det solide grunnlaget vi har nå, består i
• en felles lov for universiteter og høgskoler, men likevel med en klar forståelse av at ikke alle skal være like; tvert imot en oppfordring til mangfold
• en felles forståelse av at undervisning skal være forskningsbasert, men likevel en erkjennelse av at universitetene har et tyngre forskningsansvar
• et forutsigbart system for kategoriendring hvor det er slutt på politisk bestemte universiteter, og hvor kategoriendringer skjer etter klare faglige føringer og et eget kvalitetssikringssystem.
• Større selvstendighet for institusjonene: frihet med ansvar.

Med universitetenes sterkere autonomi – og dermed behov for en sterkere ledelse – er det ingen ting som hindrer mer dannelse, bedre lærerkrefter og sterkere faglig konsentrasjon.

Hvordan får så universitetene og høgskolene sine ressurser? Er det slik at alt er premiering for ”fabrikkproduksjon” av uteksaminerte studenter? Nei, selvsagt ikke.
Av de 23,3 mrd som i 2010 går til universiteter og høgskoler, er 14,1 mrd (altså langt mer enn halvparten) grunnbevilgninger. Langsiktige, strategiske midler. 5,4 mrd er resultatbasert i forhold til avlagte studiepoeng, mens 3,7 mrd er resultatbasert i forhold til forskning. Jeg synes dette er en rimelig balanse. Handlingsromgruppa har dessuten vist at det er muligheter for større handlingsrom – også økonomisk.
Samtidig med at grunnbevilgningene har økt hele tiden siden reformen ble innført, er universitetene og høgskolene i tillegg tilført rundt 600 millioner kroner for å ha fått studentene gjennom viktig utdanning. Jeg tror de fleste vil synes at det er rett og rimelig.

Men blir det ikke altfor mange universiteter? Spres midlene for tynt utover? Nei, tvert imot. Vi stimulerer til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon (SAK). Det betyr sterkere og mer robuste fagmiljøer. Vi trenger vårt mangfold av universiteter og høgskoler i en tid hvor høyere utdanning er viktigere enn noensinne og hvor hele landet trenger høyt kvalifisert arbeidskraft! Det er dessuten ingen garanti for at det ville blitt mer penger til breddeuniversitetene dersom de tidligere høgskolene hadde fortsatt å være høgskoler.

Jeg våger faktisk den påstand at dersom nye universiteter fortsatt skulle være politisk bestemt, så ville vi hatt enda flere i dag. Nå stilles det faglige krav, og de nye universitetene har gjennomført et hardt og målrettet faglig arbeid for å nå sin nye status. Men det er ikke slik at alle universiteter skal være breddeuniversiteter – det er viktig at de utvikler sin egenart.

Forskning kan overføres

2010-10-25T20:58:00.001+02:00

Det er vel kjent at bioteknologiselskapet Diagenic har utviklet en test for brystkreft basert på forskning på trær (http://www.umb.no/forsiden/artikkel/medisinsk-as-innovasjon). I en annen studie fra 80-tallet har forskere tatt for seg 600 vitenskapelige arbeider som dannet kunnskapsgrunnlag for framskritt innenfor kardiovaskulær forskning. 40 prosent av dem kom fra andre felter enn medisin. Denne typen forståelse er viktig for forskningspolitikken.

I forslaget til neste års budsjett har regjeringen foreslått å øke bevilgningen med 60 millioner kroner til den åpne konkurransearenaen for fremragende forskning i Norges forskningsråd (kjent som ”Fripro”). I konkurransen om disse midlene er det bare vitenskapelig kvalitet som teller. Dette er viktig for å finne fram til fremragende forskning som ikke fanges opp av noen strategier eller passer inn i lærestedenes satsinger.

Finne nye svar
Regjeringens satsinger på for eksempel klimaforskning fikk mye oppmerksomhet da jeg la fram forskningsmeldingen våren 2009. Men i alle omtaler av forskningsmeldingen sa jeg at det å ”finne svar på spørsmål som enda ikke er stilt” var den andre siden av saken. Det er riktig at det fins mye forskning verken politikere eller næringsliv evner å stimulere. Årets forslag til statsbudsjettet er min måte å vise at jeg mener alvor med denne politikken.

Samtidig er det viktig å være klar over at denne typen forskning, som man kan kalle ”forskerdrevet”, ”forskningsdrevet” eller ”nysjerrighetsdrevet”, foregår og skal foregå i hele forskningssystemet. Innenfor de store politiske satsingene har jeg vært opptatt av å rydde plass til forskning som er minst mulig programstyrt selv om de er del av en stor satsing. Forskningssentra for Miljøvennlig Energi (FME) er et eksempel på slik forskning innenfor klimasatsingen. Innenfor de store satsingene til Norges forskningsråd er FUGE (Funksjonell Genomforskning) et annet godt eksempel.

Forskningens innhold på dagsorden
Forskningen i Norge har hatt voldsom framgang over mange år. Veksten i budsjettene har vært betydelig og resultatene har vært meget positive. De siste årene har det derfor også blitt stadig tydeligere hvor viktig det er med kraftfulle verktøy for forskning. Store utstyrsmidler (280 millioner i året fra 2011) gjennom Norges forskningsråd er en måte å møte disse utfordringene.

Vi må bort fra en tankegang som skiller mellom det vi nå kaller grunnforskning og anvendt forskning, eller mellom programforskning og grunnforskning. I stedet bør vi spørre oss om hva vi ønsker å oppnå med forskningen. Det å bygge opp kunnskapsgrunnlaget eller å ha kunnskapsberedskap, er to gode svar som ikke uten videre er nytteorientert. Ut fra mål for forskningspolitikken må vi spørre hvordan vi skal utnytte styrkene til de forskjellige aktørene, enten de er på universiteter, høyskoler, institutter eller i næringslivet.

Kunnskap trumfer alt

2010-10-05T17:54:00.000+02:00

Vi har i dag lagt fram et meget godt budsjett for kunnskap. 2200 nye studieplasser kommer i tillegg til de vi fikk på plass i 2009. Dette er regjeringens svar på utdanningsbølgen. Dette vil summere opp til 18000 studieplasser i 2015: det betyr flere lærere, ingeniører, sykepleiere, jurister og mange andre profesjoner.

Vi fortsetter veksten i forskningsbudsjettene med om lag ½ milliard i 2011 pluss styrking av forskningsfondet på 3 milliarder. I tillegg gir vi rom for nye Sentre for forskningsdrevet innovasjon, samt større rom for den nysgjerrighetsdrevne forskningen med styrking av FRIPRO.

Og vi sørger for at flere får tilgang til høyere utdanning gjennom bedre studiefinansiering for studenter med nedsatt funksjonsevne, samt 1000 nye studentboliger.

I budsjettforslaget foreslo vi en omlegging av studiestøtten for alle, slik at det skulle betales ut i like store summer pr måned. Dette var ikke godt nok forankret i studentorganisasjonen, og har vakt sterke reaksjoner. Jeg har ingen prestisje knyttet til dette forslaget. Jeg har nå valgt å lytte til studentene, og vil derfor anbefale Stortinget å ikke innføre denne endringen. Vi vil derfor beholde dagens ordning, som er å betale 40 prosent av støtten pr semester i semesterets første måned, og 15 prosent pr måned i de fire øvrige månedene. Dette vil gå som en anbefaling til Stortinget.

Ingen faglig forvitring

2010-09-29T11:09:00.000+02:00

Fagligheten forvitrer, mener Stein Evju fra juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo Han skriver dette i et innlegg i Dagens Næringsliv den 28. september. Evju mener – ”sett innenfra” – at manglende finansiering av økte studenttall fører til at fagligheten forvitrer, og han mener kvalitetsreformen har brakt oss i gal retning. Evjus innlegg reiser et interessant spørsmål: Hvordan vet vi om utviklingen har vært positiv eller negativ siden innføringen av kvalitetsreformen?

De aller fleste undersøkelser vi har peker på positive resultater av kvalitetsreformen fra 2003. Studentene følges opp bedre med det resultat at flere gjennomfører på normert tid og flere gjennomfører på den tiden de selv har planlagt. Resultatene av utdanning oppfattes som nyttig og god. Norske forskere publiserer stadig mer, og de blir stadig mer sitert av kolleger ute i verden. Norske forskere gjør det også bra i konkurransen om internasjonale forskningsmidler, for eksempel i EUs rammeprogram. Ikke minst er forskernes oppfatning av egen hverdag forbausende stabil, og svært sammenliknbar med forskere i andre land.

Det er heller ikke riktig at endringene ved universiteter og høyskoler ikke har vært fulgt opp med midler. Kvalitetsreformen var ekstraordinært fullfinansiert med den summen sektoren var enig om var nødvendig, over 1 milliard kroner fordelt over de første årene med reformen. Videre har veksten til høyere utdanning vært jevn og god over mange år, og nivået ligger på fjerdeplass i internasjonal sammenlikning. Offentlig finansiert forskning har tilsvarende vokst kraftig, og Norge er nå det landet som bruker nest mest offentlige midler på forskning i forhold til folketallet (etter Singapore).

Men Evju har rett i at det er viktige utfordringer å arbeide videre med. Statusrapporten for Kvalitetsreformen som ble laget i 2007, viste at selv om studentene ble bedre fulgt opp, ble også forskernes sammenhengende tid til forskning utfordret. En rekke evalueringer viser også at kvaliteten på forskning og utdanning er sterkt varierende, og at mye er for fragmentert. Videre har ”Handlingsromsgruppa” vist til viktige mekanismer som fører til at økninger i budsjettene ikke alltid gir seg utslag i en enklere hverdag for forskerne. UiOs prioriteringer av juridisk fakultet er et eksempel som handler om lærestedenes egne prioriteringer. Men overordnet er det slik at videre utvikling av kvalitetsreformen og finansiering av veksten i studenttall handler om regjeringens satsing og mitt ansvar.

Et godt grunnlag med Kvalitetsreformen

2010-09-24T08:28:00.000+02:00

Noen lengter tilbake til tiden før Kvalitetsreformen. De som tenker slik, har ikke tatt inn over seg at det var helt nødvendig å gjøre noe. Studentene ble ikke fulgt opp, kvalitetskrav var utydelige og altfor mange saker kom på statsrådens bord. Studentveksten ble håndtert mer tilfeldig. Den største utfordringen i høyere utdanning nå er å holde en høy kvalitet samtidig som stadig flere skal få mulighet til utdanning – en framtidsrettet investering for den enkelte og for samfunnet.

Det var bred politisk enighet om Kvalitetsreformen da den startet opp i 2002. Regjeringer av ulik politisk farge hadde fått sette sitt preg på den da den ble vedtatt av Stortinget og iverksatt fra 2003. Innføringen av reformen var krevende for institusjonene, og det var derfor nødvendig med mer ressurser. Finansieringen skjedde med en økning i bevilgningen på nesten 1,2 mrd kroner fordelt over perioden 2002-2004. Dette var i tråd med hva sektoren selv mente at reformen ville koste.

Det solide grunnlaget vi har nå, består i
• en felles lov for universiteter og høgskoler, men likevel med en klar forståelse av at ikke alle skal være like; tvert imot en oppfordring til mangfold
• en felles forståelse av at undervisning skal være forskningsbasert, men likevel en erkjennelse av at universitetene har et tyngre forskningsansvar
• et forutsigbart system for kategoriendring hvor det er slutt på politisk bestemte universiteter, og hvor kategoriendringer skjer etter klare faglige føringer og et eget kvalitetssikringssystem.
• Større selvstendighet for institusjonene: frihet med ansvar.

Med universitetenes sterkere autonomi – og dermed behov for en sterkere ledelse – er det overhodet ingen politiske føringer som hindrer mer dannelse, bedre lærerkrefter og sterkere faglig konsentrasjon.

Hvordan får så universitetene og høgskolene sine ressurser? Er det slik at alt er premiering for ”fabrikkproduksjon” av uteksaminerte studenter? Nei, selvsagt ikke.
Av de 23,3 mrd som i 2010 går til universiteter og høgskoler, er 14,1 mrd (altså langt mer enn halvparten) grunnbevilgninger. Langsiktige, strategiske midler. 5,4 mrd er resultatbasert i forhold til avlagte studiepoeng, mens 3,7 mrd er resultatbasert i forhold til forskning. Jeg synes dette er en rimelig balanse. Arbeidsgruppa som har vurdert handlingsrommet i universitetene og høgskolene har dessuten vist at det er muligheter for større handlingsrom – også økonomisk.
Samtidig med at grunnbevilgningene har økt hele tiden siden reformen ble innført, er universitetene og høgskolene i tillegg tilført rundt 600 millioner kroner for å ha fått studentene gjennom viktig utdanning. Jeg tror de fleste vil synes at det er rett og rimelig.

Men blir det ikke altfor mange universiteter? Spres midlene for tynt utover? Nei, tvert imot. Vi stimulerer til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon (SAK). Det betyr sterkere og mer robuste fagmiljøer. Vi trenger vårt mangfold av universiteter og høgskoler i en tid hvor høyere utdanning er viktigere enn noensinne og hvor hele landet trenger høyt kvalifisert arbeidskraft! Det er dessuten ingen garanti for at det ville blitt mer penger til breddeuniversitetene dersom de tidligere høgskolene hadde fortsatt å være høgskoler.

Jeg våger faktisk den påstand at dersom nye universiteter fortsatt skulle være politisk bestemt, så ville vi hatt enda flere i dag. Nå stilles det faglige krav, og de nye universitetene har gjennomført et hardt og målrettet faglig arbeid for å nå sin nye status. Vi bør alle da ha tillit til at de videreutvikler kvalitet i alle sine aktivteter.

Regjeringen fortsetter satsing på studieplasser

2010-09-22T11:40:00.000+02:00

En ny bølge av unge strømmer til universiteter og høyskoler. I denne ungdomsbølgen ligger det styrke til å møte eldrebølgen og til å møte framtidas kompetanseutfordringer. Derfor vil regjeringen foreslå 2200 nye studieplasser i statsbudsjettet for 2011.

Tar vi med konsekvensene dette får i neste års budsjetter, gir dette rundt 8 000 flere studenter mulighet til å ta høyere utdanning i 2014.

Dette gir muligheter til god beredskap når det gjelder kunnskap. Den kommende økningen i ungdomskullene gjør det mulig å være godt forberedt på behovene framover. ”Utdanningsbølgen” setter oss i stand til å møte utfordringene – de globale, videreutvikling av velferdssamfunnet og for verdiskapingen.

Ferdig utbygd vil de nye studieplassene øke antall studenter med 8000. Fra før har regjeringa økt kapasiteten i høyere utdanning med 9000 plasser (ferdig utbygging av de 3800 studieplassene som kom i Revidert statsbudsjett 2009). Sammen med innsatsen fra lærestedene, holder regjeringen dermed godt følge med prognosene for vekst i studenttallene (se figur).

* Myndighetene finansierer fulltidsstudier, men i gjennomsnitt studerer den enkelte student rundt 75% (blant annen på grunn av deltid). En fulltids studieplass gir dermed rom for ”1,25 student”.

Studieplassene gir oss mulighet til å løse viktige nasjonale utfordringer. Vi prioriterer fagområder der samfunnet har behov i tiden framover; teknologi og realfag, lærerutdanning, helsefag og juss. I tillegg får institusjonene frie studieplasser som de kan bruke til å utvikle seg videre – helst i samarbeid med andre universiteter og høyskoler gjennom de såkalte SAK-prossessene – Samarbeid – Arbeidsdeling og Konsentrasjon. Dette er prosesser som Regjeringen støtter – også økonomisk.

På bakgrunn av den demografiske utviklinga vil tallet på studenter med dagens studieadferd øke med 13 000 i perioden 2010–14. Dersom man tar hensyn til en moderat gradvis økning i ønsket om å studere, vil tallet på studenter samlet trolig vokse med opp mot 24 000 fram mot 2014.

Tallet på registrerte studenter i høgre utdanning har økt betydelig i de siste tre årene. Ifølge tall frå Database for statistikk om høgre utdanning er det våren 2010 registrert over 189 000 egenfinansierte studenter. Dette er ca 8 100 flere enn på same tid i 2009 og 9 700 flere enn i 2008.

Mange institusjoner og utdanninger har godt med kvalifiserte søkere til studieplassene. Dette gjeld særlig i de store byene. Flere høgskoler i distriktene kan samtidig vise til økning i tallet på søkere i 2010 og mange har studietilbud der det er god konkurranse om studieplassene.

Næringsutviklinga og endra behov i arbeidsmarkedet gjør at vi på kort og mellomlang sikt blant annet vil trenge

flere lærere
flere teknologer og realister
flere innen enkelte grupper samfunnsvitere (juss og øk-adm).
Innenfor helse- og sosialfagsektoren har nye studieplasser gradvis hevet kandidatproduksjonen til et nivå som nasjonalt sett verker å tilfredsstille etterspørselen etter slikt personell de nærmeste årene. På dette området kan det likevel bli etterspørsel etter enkelte utdanninger.

Kunnskap: framtidas råvare

2010-08-26T13:41:00.001+02:00

Det er en kjempefordel for Norge at vi har inntekter fra olje- og gassvirksomheten. Det er også en stor fordel å ha en petroleumsnæring som etterspør produkter, tjenester og ny teknologi hele tiden. Samtidig er det en grov forenkling å tro at det er oljen som gjør Norge til et av verdens rikeste land. Min mening er at det er kunnskapen som gjør oss til et rikt land.

Den norske velferdsstaten ble skapt lenge før oljeinntektene begynte å strømme inn i statskassa for noen tiår siden. I etterkrigstiden hadde Norge en jevn og imponerende velferdsvekst. Men aller mest interessant: Norge hadde en fantastisk vekst i produktivitet – norske arbeidere fikk gjort mer på kortere tid. Nå analyserer økonomene dette og finner mange forklaringer. Men til syvende og sist koker det ned til at vi jobber smartere. Jeg tror grunnen til at det har gått bra med Norge blant annet er disse:

Norge har gjort utdanning tilgjengelig for mange. I sin tid handlet det om folkeskolen, i etterkrigstiden handlet det om videregående skole og i framtida handler det om høyere utdanning.
Demokratisk kunnskap: Den flate norske strukturen (den ”nordiske modellen”) gjør at ideene dine og kunnskapen er viktigere enn tittelen på visittkortet. Dette er også veldig effektivt økonomisk: Jo flere stemmer som høres, jo flere ideer kommer i bruk.
Teknologisk utvikling: Høy velferd fører gjerne til høyt lønnsnivå. Når arbeidskraften blir dyr, tvinges man til å gjøre arbeidskraften mest mulig effektiv – for eksempel ved å utvikle teknologi som kan erstatte mennesker. Det kan høres ufølsomt ut, men så lenge menneskene kan gå videre til nye, og gjerne mer spennende, jobber, fungerer det veldig bra.
Omstillingsdyktighet: Det å erstatte ulønnsom (og forurensende) virksomhet med nye næringer krever at arbeidskraften kan flyttes. Jeg mener omstillingskraften i et samfunn handler om kunnskap. Både den enkelte og samfunnet som helhet blir mer omstillingsdyktig når kunnskapen er god.

Jeg er regjeringens eldste medlem, men jeg driver med det som er mest framtidsrettet av alle departementene (med et mulig unntak for kunnskapsminister Kristin Halvorsen!). Denne bloggen kommer til å handle om hvordan vi får fram mest mulig av det som er råvaren for framtida: Kunnskap